Norsk forening for allmennmedisin

Legekunst i praksis - tekster for veiledning i allmennmedisin

Forord

Du må være deg selv i møte med pasientene.
28. september 2016

Dette er min viktigste lærdom etter snart 30 år som allmennlege. Med årene er det blitt stadig tydeligere for meg at jeg kan være meg selv på mange forskjellige måter. Dette kan være et godt grunnlag for å møte ulike mennesker med ulike problemer, men det gir også utfordringer i forhold til å velge handlemåter som kan gi best mulig hjelp i den aktuelle situasjonen.

Allmennmedisin er et omfattende fagområde. Som lege er det mye du skal vite og forstå. Den gode samtalen er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for faglig kvalitet. Skal du trives som allmennlege gjennom et langt yrkesliv, må du tilegne deg strategier for livslang læring som styrker din selvforståelse og utvikler din respekt for pasientene. Erfaringer og ettertanker er sentrale elementer i et slikt kunnskapsgrunnlag.

Vi har skrevet denne boka fordi vi vil dele vår innsikt og kunnskap med deg som er på vei inn i faget. Janecke Thesen fikk ideen til boka sommeren 2003. Per Stensland og John Nessa sørget for en knallstart av prosjektet, og selv påtok jeg meg ansvaret for samordning og framdrift. Sammen har vi utformet resultatet. Som forskergruppe ved Universitetet i Bergen har vi fire i mange år drevet utviklingsarbeid om medisinsk samhandling på høyt vitenskapelig nivå, med systematisk selvrefleksjon som viktigste rettesnor. Her vil vi vise deg noe av det vi har fått øye på underveis, i håp om at det kan hjelpe deg til å være deg selv på beste måte i medisinsk praksis.

Takk til alle studenter som i årenes løp har kommet med innspill om hva slags lærdom som er nyttig. Vi ønsker fortsatt innspill fra deg som leser denne boka – for eksempel via epost til legekunstipraksis@universitetsforlaget.no.

Den største takken går til alle pasienter som har gitt oss inspirasjon, kunnskap og erfaringer. Pasienthistoriene i boka er basert på erfaringene våre, men omarbeidet slik at enkeltpersoner og familier ikke kan identifiseres. De fleste av historiene bygger på møter med flere forskjellige mennesker, som vi her har sammenfattet som om det var enkeltpersoner. Navn og persondata er fri fantasi. Dersom du synes du gjenkjenner en person, er det derfor lite sannsynlig at du vet hvem historien opprinnelig handlet om.

Osterøy, februar 2006

Kirsti Malterud (redaktør)