Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening

Ungdom som lovbrytere

Rettspsykiatri, barn og unge

Jorunn Thue Hansen
28. mars 2019
Innledning

Barnepsykiatere kan bli engasjert til å utføre sakkyndig arbeid for barneverntjenesten, eller bli oppnevnt som sakkyn- dig av fylkesnemnd eller domstoler. Barnepsykiatere kan også gjøre sakkyndige utredninger for trygdekontor og forsikringsselskaper.

 

Barnepsykiatere kan også stevnes som sakkyndige vitner og gjøre tjeneste som fagkyndige meddommere for fylkes- nemnder og domstoler.

 

En sakkyndig oppnevnes eller engasjeres fordi vedkommende har en spesifikk kompetanse som oppdragsgiver ikke har. Den sakkyndige opptrer som en selvstendig fagperson uavhengig av parter og beslutningsorgan. Man skal ikke påta seg å være sakkyndig i en sak hvor man har en behandlerrolle. Dersom man blir bedt om å bistå retten, barne- vern- tjenesten eller den private part i en sak hvor man har en behandlerrolle, vil reglene for vitner gjelde.  

Aktuelle lover

I praksis vil barnepsykiatere komme i kontakt med saker etter barneloven og barnevernloven. Saker etter straffeloveneller lov om erstatning/tvisteloven kan også være aktuelle.

 

 

Lov om barneverntjenester av 17.juli 1992 nr.100 ( Barnevernloven )

Sakkyndige anvendes først og fremst der spørsmål om omsorgsovertakelse, tilbakeføring av omsorg eller fratakelse av foreldreansvar vurderes (tvangssaker).

 

Sakene behandles i Fylkesnemnda (et domstolliknende forvaltningsorgan), og ved overprøving i retten.

 

Sakkyndige kan også benyttes for å tilrettelegge hjelpetiltak i en undersøkelsesfase i barnevernets regi, og vil da fun- gere som konsulent for barnevernet.

 

Barne – og likestillingsdepartementet har utgitt ”Veiledende retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker for barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolen” (november 2009) som utgangspunkt for utredninger etter bar- nevernloven1. Alle sakkyndige utredninger i barnevernsaker som påbegynnes medlemmer oppnevnes av Kongen. Kommisjonen underretter oppdragsgiveren og etter 01.01.2010 skal sendes til Barnesakkyndig kommisjon for vurde- ring og kvalitetssikring. Barnesakkyndig kommisjon er hjemlet i ny bestemmelse i barnevernloven § 2-5 som lyder: ”Barnesakkyndig kommisjon skal vurdere rapporter fra sakkyndige i barnevernsaker. Kommisjonens den sakkyndige om sin vurdering. Departementet kan gi nærmere regler om kommisjonens oppgaver og saksbehandling”.

 

Den sakkyndige har ansvar for å sende den sakkyndige rapporten til ”Barnesakkyndig kommisjon”. ”Barnesakkyndig kommisjon” og dens medlemmer skal vurdere alle rapporter utarbeidet av sakkyndige engasjert av barneverntjenesten og sakkyndige oppnevnt av fylkesnemnd og domstoler. Også rapporter utarbeidet av privat engasjert sakkyndige skal forelegges kommisjonen før henholdsvis barneverntjenesten, fylkesnemnd og domstoler legger dem til grunn for vikti- ge avgjørelser om barnets situasjon og fremtid. Eventuelle tilleggsrapporter vurderes også. Den sakkyndiges rapport skal være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for barneverntjenestens beslutning om å henlegge en sak.

 

De veiledende retningslinjene omfatter ikke sakkyndiges arbeid i saker etter barneloven og straffeloven, eller fagkyn- dige, som etter tvisteloven kap.9, betegner meddommere som bidrar med sin generelle faglige kompetanse til å styrke avgjørelsesorganet. Retningslinjene omhandler heller ikke fagkyndige medlemmer i ulike utvalg i fylkesnemndene forbarnevern og sosiale saker.

 

 

Lov om barn og foreldre av 8.april 1981 nr.7 ( Barneloven )

Når foreldre ved samlivsbrudd ikke blir enige om foreldreansvar, daglig omsorg eller barnets samværsrett og mekling ikke fører fram, kan retten avgjøre spørsmålet.

 

Barne – og familiedepartementet ga i 2004 ut ”Veileder om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domsto- lene og høring av barn”3 etter at det 1.april 2004 trådte i kraft endringer i barneloven, som bl.a. medførte forandringer i saksbehandlingsreglene for saker om foreldreansvar, hvor barn skal bo fast og samvær. Aldersgrensen for høring av barn i saker etter barneloven ble samtidig senket fra 12 til 7 år. I veilederen beskrives bl.a. de sakkyndiges roller. De nye saksbehandlingsreglene la til rette for at dommeren på et tidlig stadium i saken kunne la seg bistå av barnefaglig kompetente personer på en mer målrettet måte for å bidra til avtaleløsninger. Sakkyndige kunne bl.a. bistå og mekle mellom foreldrene i og utenfor saksforberedende møter og veilede foreldrene ved praktisering av avtale i en prøvepe- riode. Intensjonen med dette er at den sakkyndige skal bevirke til at foreldrenes fokus flytter seg fra konflikten mellom dem og over på barnas interesser. Det er lovfestet at ”Barnets beste” skal være avgjørende både for avgjørelser som treffes og for selve saksbehandlingen i saker etter barneloven. Retten skal påskynde saksbehandlingen så mye sommulig, og advokater og dommere som behandler slike saker skal vurdere mulighetene for å oppnå forlik mellom parte- ne og legge forholdene til rette for dette.

 

I departementets veileder om de nye saksbehandlingsreglene Q-15/2004, påpekes det imidlertid at noen saker vil være best egnet for tradisjonell behandling med hovedforhandling og dom, og at dette særlig gjelder saker hvor det er problemstillinger knyttet til bl.a. vold og overgrep. Ved evaluering av de nye saksbehandlingsreglene nevner flest sakkyndige faren for å bidra til forliksløsninger når saken ikke oppleves å være godt nok opplyst.

 

I 1998 forelå NOU 1998:17; ”Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted6.

 

Barne – og likestillingsdepartementet ga i juni 2006 ut artikkelsamlingen: ”Samtaler med små barn i saker etter barne- loven”5. Intensjonen var at personer som snakker med barn i saker som står for retten skal reflektere omkring denne oppgaven og oppnå større trygghet i rollen som samtaleleder.

 

I 2008 ga Barne – og likestillingsdepartementet ut informasjonsheftet: ”Barnefordelingssaker der det er påstander om vold”; psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige2. I heftet gis det bl.a. informasjon om barns reaksjoner på vold, med særlig fokus på situasjoner hvor barn er vitne til vold mellom foreldrene. Det redegjøres både for voldsutøvers og voldsoffers omsorgskompetanse. Det pekes videre på strukturelle grep for å skape trygghet ved eventuelt samvær. Utfordringer ved rettsprosessen omhandles, og det gis informasjon om valg av sakkyndige, utfor- ming av mandat og nærmere gjennomgang av den sakkyndige utredningen.

 

Lov om skadeerstatning omfatter både skader etter Straffeprosessloven(straffesaker) og etter Tvisteloven (sivile saker)

 

Skadebegrepet i erstatningsretten omhandler både fysisk og psykisk skade. Relevant å vurdere for barnepsykiatere/ psykiatere, er psykisk skade.

 

Sakkyndige kan oppnevnes av retten for å vurdere om en fornærmet i en straffesak er påført varig psykisk skade, og i tilfelle hvilke medisinske og ervervsmessig invaliditet dette har medført. For at erstatning skal tilkjennes, må det anses å være medisinsk årsakssammenheng mellom den/de skadelige påkjenningen(e) og skaden eller lidelsen/sykdommen. Fornærmede kan også tilkjennes erstatning gjennomvoldsoffererstatningsordningen i saker hvor påtalemyndigheten ikke ser seg i stand til å føre straffesak med fellende dom.

 

De viktigste erstatningsformene etter lov om skadeerstatning er:

  • Skade på person (personskade) som gir grunnlag for erstatning for økonomisk tap ( tapt og fremtidig arbeidsinn- tekt, utgifter til legebehandling mv. ).
  • Skadevirkninger av medisinsk art (menerstatning) som forutsetter en varig og betydelig skade og ikke gis for lave- re uførhetsgrad enn 15 %.
  • Oppreisning ( ikke-økonomisk erstatning for ”tort og smerte” ).

 

Både fornærmede og etterlatte kan tilkjennes oppreisningserstatning.

 

Menet vurderes ut fra yrkesskadeerstatningsreglenes tabellverk hvor utgangspunktet er at skaden er på minst 15 % uførhet9.

 

Medisinsk invaliditet er etter del1, §1, i forskriften om menerstatning ved yrkesskade, definert som ”den fysiske og/el- ler psykiske funksjonsnedsettelsen som en bestemt skade eller sykdom erfaringsmessig forårsaker. Invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til medlemmets yrke, nedsatt evne til inntektsgivende arbeid ( uføregrad

), fritidsinteresser og liknende”. Medisinsk invaliditet skal ideelt sett ikke fastsettes før en skade eller sykdom er ferdig behandlet og stabil. I erstatnings-, rettssammenheng og trygdesammenheng bør det brukes spesifikke diagnostiske intervjuer for diagnosen, for eksempel ”Clinician Administered Posttraumatic Stress Disorder Scale” og spørreskjema- er av typen ”Impact of Event Scale”.

 

Fornærmedes advokat kan søke Voldsoffererstatningsordningen eller Fylkesmannen om dekning av utgifter til sakkyn- dig utredning. På grunnlag av den sakkyndige utredningen kan det søkes forskuttering av erstatning fra Voldsofferer- statningsordningen uten å måtte gå gjennom domstolene. Som barnepsykiater kan man bli oppnevnt som sakkyndigi straffesaker hvor man blir bedt om å vurdere skadevirkninger på barn/ungdom etter for eksempel gjentatte seksuelle overgrep fra tidlig alder. Det dreier seg her om multiple traumer som påvirker barnets utvikling. Dette er vanskelige saker som gir spesielle utfordringer for den sakkyndige. Utfordrende er det også at skaden eller sykdommen ideelt sett skal være ”ferdig behandlet og stabil”. Dette er kriterier som er tilpasset voksne, ikke barn og ungdom som eri utvikling, hvor dette kriteriet nesten aldri er oppfylt. Dette får som regel konsekvenser for erstatningsutmålingen i straffesaker hvor barn og unge er fornærmet, og medfører at barn og ungdom får lavere erstatning enn voksne med tilsvarende symptombilde og funksjonsnedsettelse.

 

Varighet av skaden vurderes fra skadetidspunktet da overgrepene startet og frem til tiltalebeslutning er tatt ut. Varig- hetskriteriet er i følge Høyesterett i alle fall oppfylt når det har gått 10 år eller mer fra overgrepene begynte.

 

Barnepsykiatere kan også oppnevnes som sakkyndige i saker etter Straffeprosessloven for å vurdere strafferettslig tilregnelighet og gjentakelsesfare hos en siktet i en straffesak.

 

Sakkyndige erklæringer avgitt i forbindelse med straffesaker skal sendes Den rettsmedisinske kommisjon for ekstern kvalitetssikring. ( Straffeprosessloven §147 ). Dette gjelder også erklæringer som omhandler erstatningsspørsmålet i straffesaker.

 

Rolleutforming
Rollen som sakkyndig

Alle har plikt til å fungere som sakkyndige hvis man blir oppnevnt av retten, men i praksis blir man alltid spurt om man er villig. Vanlige habilitetsregler gjelder, beskrevet i ”Veiledning for sakkyndige”3. En behandler i den aktuelle saken skal anse seg som inhabil. Man har vanlig taushetsplikt, men ikke overfor oppdragsgiver. Retten bestemmer mandat og hvem som oppnevnes. Hovedregelen er at det oppnevnes en sakkyndig. Unntaket er judisielle observasjoner etter Straffeprosessloven, hvor hovedregelen er at det oppnevnes to sakkyndige. Spørsmålene som retten ønsker vurdert og belyst utformes i et skriftlig mandat, som vil være styrende for den sakkyndiges arbeid. Det er den sakkyndiges ansvar å avklare at mandatet er relevant og dekkende for oppdraget. Dersom oppdragsgiver ønsker spesielle forhold undersøkt, for eksempel om vold og overgrep, eller sykdom, som kan være relevant for utøvelsen av daglig omsorg, bør dette spesifiseres i mandatet. Spesiell oppmerksomhet skal rettes mot om mandatet synliggjør barnet i tilstrekkelig grad. Den sakkyndige kan komme med forslag til begrunnede endringer i mandatet. Etter endt utredning, leveres en skriftlig erklæring som partene som regel har fullt innsyn i. Den sakkyndige er som regel til stede i retten og har anled- ning til å stille spørsmål til parter og vitner. Etter avsluttet vitneførsel forklarer den sakkyndige seg muntlig for retten og blir eksaminert av advokater og dommere.

 

Beskrivelsene av rollene som følger er tatt fra Berit Grøholts kapittel: Sakkyndig arbeid, i den siste utgaven av Veile- deren.

 

Rollen som vitne (evt. sakkyndig vitne)

Retten har ofte behov for informasjon fra behandlere for å treffe en riktig avgjørelse for barnet, og behandlere stevnes ofte av en av partene som sakkyndige vitner. Regler for vanlige vitner gjelder, dvs. at en kan ikke nekte å møte. For- holdet til pasienten kan gjøre dette vanskelig. Taushetsplikten gjelder imidlertid, og retten kan bare ta imot opplysnin- ger fra et behandlingsforhold der pasienten har samtykket i at opplysninger gis. Unntak gjelder når legers opplysnings- plikt utløses (se under). Vitner overværer ikke forhandlingene, selv om sakkyndige vitner noen ganger gjør det, dog uten rett til å stille spørsmål. Etter å ha avgitt forsikring om å snakke sant, blir vitnet spurt ut av dommer og advokater. Er en i tvil om det er riktig å svare på spørsmål en får, kan en spørre dommeren til råds. Det er viktig å si fra dersom spørsmål går ut over ens kompetanse.

 

Rollen som sakkyndig domsmann i retten eller Fylkesnemnda

Alle kan i prinsippet oppnevnes som meddommer i retten, men meddommere i Fylkesnemnda hentes fra det sakkyn- dige utvalg. I begge tilfelle fungerer en sammen med og på samme måte som den juridiske dommeren som leder saken. En overværer hele saken, har rett til å stille spørsmål etter at rettens leder har gitt en ordet, er med på domsav- gjørelsen og undertegner dommen. Ofte vil andre fagpersoner opptre som vitner, og deres vitneprov skal vurderes kritisk av meddommerne, på linje med andres vitneprov.

 

Generelt

I alle de roller som er beskrevet over er det viktig å være nøktern og saklig, og redegjøre for de premisser eventuelle vurderinger hviler på. Man må bruke et språk som er forståelig for folk flest, og medisinske faguttrykk må forklares. En får som regel anledning til å ha med dokumenter til støtte for hukommelsen, men det anbefales ikke at man leser opp ferdigskrevne svar.  

Hvis viktige forhold ikke er belyst etter utspørringen, skal en be om å få redegjøre for dem.

 

Taushetsplikt/opplysningsplikt

Taushetsplikten reguleres først og fremst av Legeloven. Det er viktig å vite at retten ikke kan ta imot forklaring som medfører brudd på lovbestemt taushetsplikt, og slike forhold er ikke alltid klargjort før en innkalling. Er en i tvil, bør en derfor spørre dommeren til råds om egen taushetsplikt som begrenser vitneplikten. Taushetsplikten viker for opplys- ningsplikt etter Barnevernloven §6-4, tredje ledd. En liknende formulering er tatt inn i Legeloven. Legen har opplysningsplikt når ”det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt – eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker” (Legelovens §34b).

 

Oppbevaring av skriftlig materiale/rapport

Evt. skriftlig materiale (for eksempel sakkyndigrapporten ) skal oppbevares i henhold til journalforskriftene; dvs. på en sikker måte og i minst 10 år.

 

Arbeidsmetoder

Den sakkyndiges hovedoppgave er å belyse spørsmål i mandatet for retten. Partene bør informeres om mandatets spørsmål, og om den planlagte prosessen i arbeidet.

 

De må informeres om at den sakkyndige ikke har taushetsplikt overfor oppdragsgiver.

 

De bør få god anledning til å komme med opplysninger de selv mener er viktige. Det skal være direkte sammenheng mellom mandat og den sakkyndiges rapport ut fra prinsippet om at utredningen ikke skal gjøres mer omfattende enn oppdragets formål tilsier. Den sakkyndige skal gi oppdragsgiver og parter et faglig perspektiv på de spørsmål utreden- de eller oppnevnende myndighet har bedt om å få belyst i mandatet som er gitt.

 

I vurderingsarbeidet vil samtalen som metode stå sentralt sammen med samspillsobservasjoner og innhenting av komparentopplysninger fra for eksempel skole/barnehage/helsestasjon/fastlege/NAV. Tester bør bare benyttes unn- taksvis. Metoder fra vanlige barnepsykiatriske vurderinger vil være nyttige.

 

Vurderingstema

De fleste områdene som vurderes er kjent fra annet barnepsykiatrisk arbeid.

 

Eksempler er:

  • Barnets utviking og funksjon med vekt på evt. spesielle omsorgsbehov
  • Hvilke omsorgskvaliteter er særlig viktig for barnet
  • Mulige omsorgspersoners evne til å dekke barnets generelle og spesielle behov, nå og i framtid
  • Tilknytningsforhold og stabilitet i familierelasjonene
  • Spesielle forhold som kan true foreldrenes evne til å gi stabil omsorg
  1. Mulige konsekvenser av eventuell uvanlig eller avvikende atferd hos omsorgspersoner
  • Hvilke ordninger gir best kontakt med begge foreldre for barnet
  • Hvilke ordninger (for eksempel besøksordninger) gir minst konflikt for barnet

 

For erstatningssaker og straffesaker gjelder vurderingstema som beskrevet tidligere.

Listen er ikke utfyllende. Mer omfattende beskrivelser finnes i litteraturen i listen nedenfor.

Framstilling av vurdering skjer som regel skriftlig, innen en gitt frist. En mal for den skriftlige rapporten kan være:

  1. Oppdragsgiver, sakstype, mandat
  2. Beskrivelse av den sakkyndiges arbeid
  3. Aktuell situasjon for barnet med fremtidige alternativer
  4. Sammenfatning av den informasjon som danner grunnlag for vurderingene, inkludert partenes syn på de aktuelle spørsmål
  5. Vurdering av de aktuelle spørsmål satt inn i en mer omfattende sammenheng

 

Evt. konklusjon med forslag, eller beskrivelse av konsekvenser ved alternative løsninger.

 

Det er viktig å kunne redegjøre muntlig for den faglig – teoretiske bakgrunn for konklusjonene ved spørsmål, selv om en ikke refererer til teorier og forskningsfunn i erklæringen. En bør være omhyggelig med sine formuleringer og unngå krenkende beskrivelser. Etter at man har sendt fra seg rapporten, er den ikke underlagt taushetsplikt på samme måte som journaler, og det bør man ha for øyet når dokumentet utarbeides.

 

Råd for å unngå vanlige feil

Språk og begreper bør tilpasses en ikke-medisinsk leser. Barn bør beskrives konkret og diagnoser bør unngås i saker etter Lov om barn og foreldre og Barnevernloven.

 

Hvis de må tas med, bør en redegjøre kort for hva de betyr. En må unngå å gli over i en for terapeutisk rolle, med den følge at oppdragets mandat ikke besvares så klart som mulig.

 

En bør unngå kontakt med partene i en sak ut over det arbeidet krever, også under rettssaken, for eksempel i pauser.

En bør ha tilgang på Legeloven og lovene beskrevet ovenfor, samt ”Retningslinjer for sakkyndige”.

Når en møter i retten bør en være kledd rimelig formelt.

 

Utdanningsprogram for sakkyndige i saker etter barnelov og barnevernlov

Siden høsten 1998 har det vært arrangert et årlig utdanningsprogram for sakkyndige i barne – og familiesaker som omfatter 12 kursdager og veiledning for deltakerne, individuelt eller i gruppe. Ansvaret for administrering og gjennom- føring av utdanningsprogrammet er delegert til Psykologforeningen, som har flest medlemmer som påtar seg sakkyn- dig oppdrag i saker etter Barnelov og Barnevernlov.

 

Psykologforeningen organiserer arbeidet i samarbeid med Legeforeningen vha. en styringsgruppe. Utdanningspro- grammet består av en grunnmodul.

 

Påbygningsmoduler innen barne – og familiesaker, personskadeerstatning og strafferett er under utarbeidelse.

 

Gjennomført utdanningsprogram gir registrering i registeret over sakkyndige i barne – og familiesaker. Registeret oppdateres hvert år og har ca. 230 sakkyndige psykologer og barnepsykiatere. Det sendes ut til domstoler og barne- verntjenester.

 

Kompetansesenteret for sikkerhetspsykiatri, fengselspsykiatri og rettspsykiatri arrangerer kurs i rettspsykia- tri for sakkyndige som ønsker å tjenestegjøre som sakkyndige i straffesaker.

 

 

Litteratur
  1. Veiledende retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker for barneverntjenesten, fylkesnemnda og domsto- Barne – og likestillingsdepartementet 2009 Q-1158 B
  2. Barnefordelingssaker der det er påstander om vold, informasjonshefte, Barne – og likestillingsdepartementetQ-1144 B
  3. Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn, veileder Q-15/2004, Barne –og familiedepartementet
  4. Veileder om barnevernets rolle ved mistanke om overgrep under samvær, Veileder Q 112 B, juli 2006
  5. Artikkelsamling, Samtaler med små barn i saker etter barneloven, Barne – og likestillingsdepartementet, 2006,Q-1106 B
  6. Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted, NOU 1998:17.
  7. Veileder for behandlere som skal dokumentere skader som kan ha strafferettslige konsekvenser. Den rettsmedi- sinske kommisjon 2007.
  8. Randi Rosenqvist, Kirsten Rasmussen, Rettspsykiatri i praksis, 2. utgave 2002, Universitetsforlaget
  9. Veiledning for bruk av Sosial – og helsedepartementets invaliditetstabell av 21.04.1997, utarbeidet av Rikstrygde- verket juni 2000.
  10. Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver. Rolleutforming og kvalitetssikring. NOU 1995:23.
  11. Lov om barn og foreldre av 8.april 1981 nr.7. Lov om barneverntjenester av 17.juli 1992 nr.100.

 

© Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening 2010