Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening

Psykoterapi

Foreldrearbeid og familiebehandling

Øystein Sørbye
28. mars 2019

Når et barn har problemer, kan foreldrene spørre seg hva de gjør galt. De kan nøle lenge og kan ha investert mye i å finne ut av og arbeide med problemene selv, og forsøkt å finne andre løsninger, før de henvender seg til en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.

 

Behandlerens holdninger overfor foreldrene vil derfor ha stor betydning for en god hjelpeprosess. Vi må ta utgangs- punkt i at foreldre vil sine barns beste, og at det er sårbart og smertefullt å innse at en ikke har fått det til. Det kan lett oppfattes av fagfolk som motstand, ambivalens og manglende motivering.

 

Terapeuten har ansvar for å skape en god samarbeidsallianse med foreldrene, for å stå sammen om å skape gode utviklingsbetingelser for barnet.  

Foreldrearbeid har mange ulike former, avhengig av barnets eller ungdommens problem.1,2

 

I løpet av de første samtalene på en poliklinikk vil foreldrene beskrive barnet sitt og utfordringer de møter i samspillet med barnet. Om de ikke selv assosierer til egen oppvekst eller oppdragelse vil et naturlig spørsmål fra terapeuten være om dette er noe de kjenner igjen fra egen oppvekst eller om dette er noe de ikke har vært borti før. Og da vil naturlige tema i den videre samtalen være hvordan de selv vokste opp, hvordan deres egne foreldre var i forhold til oppdragelse, hva de ønsker å ta med seg når de selv er blitt foreldre og hva de ønsker å unngå å repetere. Forskjell i oppdragerstil mellom mor og far blir også tema, og hvordan de løser uenighet om oppdragelsen seg imellom.

 

Dette vil vanligvis sette i gang en terapeutisk prosess for foreldrene som vil gå parallelt med drøftelsene om barnet. Når vi fokuserer på barnets samspill med foreldrene, vil vi støtte oss til en individualpsykiatrisk forståelse av barnets problemer, men ha opplysningene om foreldrenes bakgrunn med oss i det videre arbeidet. Ofte er foreldrearbeid ved en poliklinikk tilstrekkelig som intervensjon for å avhjelpe barnet eller ungdommen. Dersom det utvikles en godarbeidsalliansen mellom terapeut og foreldre om å forstå barnet, gir det gode muligheter for endring av samspillsmøn- stre med barnet, fordi det danner modell for samarbeidet mellom foreldre og barn: At vi har samme målsetting med det vi gjør.

 

I forhold til barn med atferdsproblematikk har det vist seg nødvendig med mer enn familiearbeid og foreldreveiledning. Det er utviklet flere omfattende og strukturerte intervensjonsprogram i Norge, disse er nærmere beskrevet i kapitlet om atferdsforstyrrelser i veilederen, del 2: Tilstandsbilder: F91: Marte Meo (3, 4, 5), MISC (More Intelligent Sensitive

Child,6 Parent Management Training, PMTO 7,8,9) og ”De Utrolige Årene” utviklet av Carolyn Webster-Stratton 10,11,12

 

I familiebehandling er fokus rettet mot samspillet generelt mellom alle medlemmene i familien.

 

Noen poliklinikker har egne familieteam, og i de fleste helseregioner er det også opprettet familieavdelinger der fami- lieterapi kan intensiveres ytterligere i form av dag- eller døgninnleggelse for å bryte fastlåste samspill. Familiesamtaler foregår gjerne med to eller flere terapeuter, ut fra erfaringen at med så mange personer å arbeide med, kan det bli mye for en terapeut. Det er nyttig at terapeutene også kan observere hverandre og hva familien gjør med den enkelte. En kan også utfylle hverandre og kompensere for egne blinde flekker.

 

I familieterapi tar terapeutene større regi i samtalen, enn det vanligvis gjøres i individualterapi.

 

Slektsanamnesen

For å forstå familierelasjoner er det nødvendig i starten at terapeutene skaper seg en oversikt over hvordan disse har utviklet seg over tid,. I denne sammenhengen er det ikke bare utviklingen i ett menneskes liv, men relasjonsmønstre som kan ha nedfelt seg over flere generasjoner, og som er videreført som en familiekultur. Slike mønstre kan ha vært viktige mestringsstrategi i tidligere tider men fungerer ikke like godt for etterfølgende generasjoner. Som vi eldres og modnes, begynner vi å forstå hvem vi er, hvem vi velger som venner og partnere, og hvordan vi relaterer til andre. Å se på eget familiemønsteret kan bidra til denne modningen. Å ta en slektsanamnese kan lettest gjøres gjennom metoden som kalles genogram13. Det gir en visuell oversikt for terapeut og familie over familiens medlemmer over flere generasjoner, relasjoner mellom disse, og det er lettere å få en oversikt over likheter og livstema og mønstre som gjentar seg. Alle medlemmene i en familie bidrar med sine følelser og relasjoner til personene på genogrammet. På den måten får alle hørt de andres oppfatning.

 

En annen nyttig grafisk framstilling av anamnesen er tidslinjen, en loddrett linje med datoer nedover fra datoen når foreldrene møttes, begivenheter og hendelser av viktig plassert til venstre for datoen, og reaksjoner på disse til høyre, som for eksempel: Hendelse: ”Fødsel av lillebror”, Reaksjon: ”kortvarig nattevæting klamring og sjalusi.” Tidslinjen fullføres fram til nåtiden. En ser på hvilken tidsmessig samvariasjon det er mellom symptomene hos et familiemedlem og andre familiemedlemmers atferd. Tidslinjen kan inneholde behandlingstiltak og mulig effekt av disse. Hensikten er ikke å finne en-til-en forklaringer, men åpne opp for undring og høyttenkning og gi alle familiemedlemmene en stemme og anledning til å fortelle sin historie.  

Barneorientert familieterapi.

Jo yngre barnet er jo viktigere er det å bruke materiale som passer barnet. Familiearbeidet kan være på et lekerom der barnet kan spille ut tema gjennom bruk av leker, tegning, dramatisering, eller en kan bruke strukturerte metoder som Family Dialogue Set eller Livet Elv, hvor en bruker materialet for å illustrer fortellingen om familien og dets medlemmer gjennom livet. Slike metoder forsterker det følelsesmessige engasjementet hos både voksne og barn. De to sistnevnte metodene er godt beskrevet på Internett.

 

Familieterapi eller systemisk praksis

Familieterapi er nyttig i barne- og ungdomspsykiatrien fordi metoden i utgangspunktet avlaster den identifiserte pasi- ent og arbeider med systemet rundt. Noen terapeuter kaller det heller systemisk behandling, for å unngå oppfatningen at det nå er en feilen plassert hos familien i stedet for hos ett av familiemedlemmene. Noen fjerner også begrepet behandling og erstatter det med ordet ”praksis” for ikke å gi inntrykk av at det er noe eller noen som skal ”behandles”. Den systemiske tilnærmingen er i hovedsak en kontekstuell tilnærming – se og behandle mennesker i sammenheng.

 

Det første systematiske arbeid med familier går tilbake til 1950 da Bateson14 og hans team studerte schizofrene samhandlings- og kommunikasjonsmønstre. Familien ble sett på som et system med selvregulerende tendenser og en rekke egenskaper, slik som hierarkier, grenser, åpne og skjulte konflikter mellom bestemte medlemmer, og koali- sjoner. Familiemedlemmenes atferd ble forstått som styrt av et sett med eksplisitte og implisitte regler som regulerer mellommenneskelige atferd og kommunikasjon15. Familieterapi ble utviklet for å utfordre og forstyrre uhensiktsmessige samspillsmønstre og dysfunksjonell kommunikasjon, slik at nye måter å forholde seg til hverandre kom fram. I stedet for lineær årsak-virkning tenkte en nå sirkulært, at delene i et system påvirker hverandre gjensidig og noen gangerer årsak og andre ganger virkning. Hvis en terapeut griper inn på ett punkt i sirkelen (punktuering) vil dette påvirke hele sirkelen. I løpet av de siste femti årene er en rekke systemiske tilnærminger blitt utviklet, og har inspirert arbeidet innen barne- og ungdomspsykiatrien.

 

En gjennomgang av større retninger innen systemisk familieterapi kan være nyttig for å vise hvor mange av de inter- vensjonene vi bruker i dag, har sitt utspring fra

 

Strukturell familieterapi

Den strukturelle familieterapien til Salvador Minuchin, 16,17,18 opererer med en normativ familiemodell, og tar sikte på å gjenopprette familiestrukturer som fremmer sunn utvikling hos det enkelte familiemedlem. Disse inkluderer hierarkier, grenser mellom generasjoner i en familie, som mellom foreldre og barn, og Minuchin opererer med subsystemer som foreldresystemet, søskensystemet, og grenser mellom disse. Terapeuten ber familiemedlemmene å spille ut problemet i samtalerommet slik at den fastlåste eller patologiske kommunikasjonen og interaksjonen kan observeres.

 

Terapeuten kan da gripe inn ved direkte å utfordre manglende eller rigide grenser. Han kan sette familien i ubalanse ved midlertidig å holde med ett medlem av familien mot de andre eller gi lekser og oppgaver beregnet på å gjenopp- rette normale familiehierarkier.

 

Strategisk systemisk terapi Strategisk systemisk terapi ved Haley19,20 og Watzlawick21 bygger på hypotesen om at symptomet blir vedlikeholdt av den samme atferden som søker å fjerne symptomet. For eksempel kan en utslitt mor som stadig klager på sønnene som krangler, gjøre sønnene tverre og tilbaketrukne, som igjen vedlikeholder morens slitenhet og irritasjon. En strategisk systemisk terapeut kan foreta en paradoksal intervensjon, ved å omdefinere søn- nenes krangling som en uselvisk handling for å ta vare på moren: ”Guttene dine setter pris på din omsorg og krangler for å sikre seg at du fortsatt er opptatt av dem, ved å klage på dem.” Terapeuten foreskriver så et rituale: ”Jeg foreslår at du til alle måltider lager deres yndlingsretter og om kvelden leser en bok for dem som de liker, slik at de er trygge på din omsorg. Etter hvert vil de forstå at de ikke lenger trenger å krangle for å få din oppmerksomhet.” Terapeuten kan forskrive mer av den uhensiktsmessige klagingen, som derved mister sin betydning fordi den nå har fått en annen betydning. Strategiske terapeuter hevder at når noen endringer er oppnådd i forhold til det presenterte symptomet, vil sette i gang en dominoeffekt som påvirker andre handlinger og atferd i hele familien og i det større systemet. Pasien- tens opplevde problem(er) blir satt inn i en annen forståelsesramme som gir nye perspektiver og kan derfor muliggjøre ny atferd.

 

Milanoskolens systemiske tilnærming

Milanoskolens systemiske tilnærming22 var inspirert av Gregory Bateson14 sin vekt på at meninger er basert på for- skjeller, ikke på absolutter: Når familien sier at deres gutt er aggressiv, betyr det at han viser mer aggressiv atferd enn foreldrene tenker er vanlig. Mening skapes gjennom tolkning av forskjeller og det vi kaller virkeligheten er skapt for den enkelte av oss fra tolkning av forskjeller. Denne ideen hjelper terapeuten å fokusere på selve samspillet i stedet for å vurdere familien etter dimensjonene frisk versus syk eller bra versus feilaktig.

 

Milanoskolens stil har blitt endret gjennom årene, fra sine opprinnelig paradoksale intervensjoner til større vektlegging av en bestemt intervjustil – sirkulære og refleksive spørsmål23. Denne teknikken fokuserer på å stille spørsmål ved ulike familiemedlemmers meninger og oppfatninger om relasjoner. Ved å be alle å kommentere og reflektere over svarene gitt av de ulike familiemedlemmene skapes feedback som endrer mønsteret i familiens interaksjoner. Milano- teamets satsing på ”positiv konnotasjon” produserte en ikke-kritisk tilnærming: Handlingene til alle i familien er på ingen måte sett på som negative, men alltid som det beste en hver kan gjøre under de rådende omstendigheter – hvor intensjonene er positive selv om resultatet ikke er det24.

 

Milanoskolens ideer ble videreutviklet en rekke nye terapeuter, som Harry Goolishian og Harlene Anderson i Texas25, og Tom Andersen i Norge26 . Disse oppfatter terapiene som samtaler der terapeuten tar en ikke-vitende posisjon og lærer av pasienten. Denne tenkningen gjenfinner vi også i terapiretningene i de neste avsnittene.

 

Sosialkonstruksjonistisk tilnærming og narrativ terapi

Den sosialkonstruksjonistiske tilnærmingen tar utgangspunkt i at virkeligheten som terapeuten observerer er skapt av oppfatninger formet av terapeutens egen kultur og hans / hennes implisitte forutsetninger og antakelser. Denne tilnær- mingen har påvirket mange systemiske terapeuter og har ført til forskning på hvordan språk former problemoppfatnin- ger og definisjoner. Og hvis problemene kan ”konstrueres” gjennom språket, kan de også ”dekonstrueres”. Historien kan fortelles på en ny måte.27 Systemisk narrative terapeuter forsøker å hjelpe familier til å generere og utvikle nye historier og måter å tolke hendelser på, for derved å gi ny mening til sine erfaringer. Familien og terapeuten vil i felles- skap utvikle eller konstruere nye måter å beskrive den enkelte og familiens relasjonsproblemer slik at de ikke lenger trenger å bli vurdert eller opplevd som problematiske.

 

Løsningsfokusert korttidsterapi

I korttids løsningsfokusert terapi28 vil den problemfokuserte måter å snakke på bli bevisst ignorert, med fokus i stedet på tidligere løsningsforsøk. Tilnærmingen er basert på at symptomer og problemer har en tendens til å svinge over tid. Ved å konsentrere seg om ”unntakene”, de gangene et symptom, for eksempel en angsttilstand, er mindre eller ikke til stede, vil terapeuten utforme terapeutiske strategier rundt disse, som derved danner grunnlag for løsningen.Ved å oppmuntre familiene til å se på løsningsmønstrene, kan problemmønstrene bli mindre fokusert. I tillegg arbeider han med familiens ønsker om forandring, og bekrefter, så snart en finner et eksempel, at familiens nye liv allerede har startet. En kjent intervensjon fra De Shazer er ”mirakelspørsmål”. ”Hvis det i løpet av natten hadde skjedd et mirakel og problemet plutselig var borte, hva ville være det første du la merke til når du våknet om morgenen?”

 

Arbeidsformer innen familieterapi: Reflekterende team og reflekterende posisjon Når familieterapeuter arbeider i team, kan en eller flere føre samtalen og den eller de andre i teamet være i lytteposisjon. Etter en tid blir de invitert inn for å dele sine refleksjoner med familien og terapeutene. I Milanoskolen vil det kunne bety en positiv konnotasjon, en løsningsfokusert terapeut vil kunne se etter unntak, mens en som er inspirert av Tom Andersen26 vil eventuelt føre en samtale om samtalen. Framfor moralsk bedømmelse eller ros, blir vekten lagt på: ”Hva ble jeg berørt av.” ”Hva dette skapte i meg.” ”Historier (private og profesjonelle) som kom opp i meg.” ”Ungdommer jeg tenkte på, utfordringer jeg står i.”

 

Det reflekterende teamet kan stille spørsmål til hverandre som åpner for nye spørsmål. Jeg lurer på hva som ville skje

om Ingrid ble spurt om….

 

Teamet kan reflektere rundt dilemmaer som det tror familien står i.

 

Psykoedukative tilnærminger

Psykoedukative tilnærminger29,30 kombinerer atferdsmessige intervensjoner med strukturelle teknikker. Pårørende til schizofrene får opplæring om ulike sider ved lidelsen, og om hva som øker faren for nye psykotiske gjennombrudd: Emosjonell intensitet i familien, (EE-Expressed Emotion) i form av kritiske kommentarer, fiendtlighet og emosjonell overinvolvering overfor pasienten. Etter opplæringen deltar familiemedlemmene i samtaler i flerfamiliegrupper – for å dele erfaringer og løsninger, samt familiesamtaler. 31. Den er brukt i BUP med familier med psykotiske ungdommer.32

 

Atferds familie og parterapi

Atferds familie- og parterapeuter ser på familien som en viktig helsefremmende ressurs, hvor hvert medlem gjør sitt beste for å øke hyggelige og begrense ubehagelige hendelser i familien og i det umiddelbare sosiale miljøet. Både familie og terapeut setter opp konkrete mål for endring, etter en analyse av det observerte eller fortalte familie- og parsamspillet. En setter fokus på lett observerbar og enkel operasjonaliserbar atferd. Kommunikasjonsopplæring, for eksempel, er en intervensjonsstrategi med en innledende vekt på klare og direkte uttrykk for positive følelser, ideer og planer. Når en har oppnådd noe fremgang, skifter fokus til å prøve å uttrykk for negative følelser på en mer konstruktiv måte, slik at problemløsningen kan bli lettere. Terapeuten kan da gå over til en strukturert problemløsingsholdning og oppmuntre familiemedlemmer til å bli enige om problemer og målsettinger, til brainstorming og liste opp ulike mulige løsninger, for å peke ut fordeler og ulemper med hver foreslåtte løsning, og deretter å bli enige om å velge den opti- male løsningen; å utforme en detaljert implementeringsplan, og til å vurdere innsats og resultater33.

 

Til tross for det store mangfold av systemiske terapimodeller, vil de fleste systemiske terapeuter tilpasse sin tilnær- ming til konteksten og de presenterte problemene. Ulike faser av behandlingen krever ulike teknikker, stiler og posi- sjoner av terapeut og ulike arbeidskontekster krever naturlig nok ulike responser til pasientene og problemene de og deres familier presenterer. Evidensbasert medisin34 understreker at passende behandlinger må knyttes til spesifikke tilstandsbilder, og at behandlingsresultatet bør bli vitenskapelig evaluert. Dette er en utfordring til alle terapeuter som forblir trofaste til bare en terapiform, uansett pasientens tilstand, terapiens rammebetingelser og behandlingens resul- tat.

 

Evidensbasis for systemisk terapi

Det er ikke så lenge siden at de fleste systemisk terapeuter argumenterte for at det systemiske paradigme, med vekt på sirkularitet, ikke egner seg lett til ”lineære” verktøy og moderne forskningspraksis 35,36). Det er lett å tenke seg at to så vidt forskjellige vitenskapssyn kan komme i konflikt, men en rekke effektstudier, inkludert randomiserte kontrollerte forsøk er publisert de senere årene.37

 

Disse omfatter atferdsvansker hos barn38,7, narkotika og alkoholmisbruk hos ungdom og voksne39,40,41. Kontrollerte studier har vist effekt av systemiske behandlingsintervensjoner i barneastma42,43, enurese og encoprese44,45, opposisjo- nelle atferdsproblemer38 og en hel rekke andre tilstander hos barn og deres familier46. Systemisk familie- og parterapi har også vist seg å være effektiv i behandling av spiseforstyrrelser, psykotiske lidelser og stemningslidelser37.

 

Referanser:

  1. Fjell A, Mohr M: Foreldrearbeid i praksis, samarbeid og behandling. Oslo 2001; Cappelen
  2. Grøholt B, Sommerschildt H, Garløv I. Lærebok i barnepsykiatri. Oslo 2008; Universitetsforlaget
  3. Aarts M. Orion Hometraining. 1988; Orion, Weert
  4. Hafstad R, Øvereide H. Dialogkompetanse gir utviklingsstøtte og endring. IFRUs kompendiumserie 1995; nr. 1
  5. Vik K, Hafting M. The outside view as facilitator of self-reflection and vitality: A phenomenological approach. Jour- nal of Reproductive and Infant Psychology 2009; 27; 287–298
  6. Rye, H. Tidlig hjelp til bedre samspill. Oslo 1993; Universitetsforlaget
  7. Kazdin A. Psychosocial treatments for conduct disorder in children. In A Guide to Treatments that Work (eds P. Nathan & J. Gorman). New York 1998; Oxford University Press.
  8. Ogden T, Forgatch M S, Askeland E, Patterson GR, Bullock B M. Implementation Of Parent Management Training At The National Level: The Case Of Norway. Journal of Social Work Practice, 2005; 19: 3; 317-329
  9. Ogden T, Amlund-Hagen K. Treatment effectiveness of Parent Management Training in Norway: A randomizedcontrolled trial of children with conduct problems. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 2008; 76, 607-621
  10. Webster-Stratton C, Hammond, M. Treating children with early-onset conduct problems: A comparison of child and parent training interventions. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 1997; 65(1); 93-109.
  11. Webster-Stratton C, Reid J, Hammond M. Social Skills and Problem-solving Training for Children with Early-onset Conduct Problems: Who Benefits? J. Child Psychol. Psychiat. 2001; 42; 943-952.
  12. Webster-Stratton C, Reid J, Hammond M. Treating children with early-onset conduct problems: Intervention outco- mes for parent, child and teacher training. J Clin Child Adolesc Psychol 2004; 33; 105-124
  13. Genogram: http://en.wikipedia.org/wiki/Genogram
  14. Bateson G, Jackson D, Haley J, et al. Toward a theory of schizophrenia. Behavioural Science, 1956 1; 251–264.
  15. Watzlawick P, Jackson D, Beavin J. Pragmatics of Human Communication. New York: 1967; W.W. Norton.
  16. Minuchin S. Families and Family Therapy. London 1974; Tavistock.
  17. Minuchin S, Fisman, H. C. Family Therapy Techniques. Cambridge, MA 1981; Harvard University Press.
  18. Minuchin S, Rosman B. L, Baker L. Psychosomatic Families: Anorexia Nervosa in Context. Cambridge, MA 1978;Harvard University Press.
  19. Haley J. Strategies of Psychotherapy. New York 1963; Grune and Stratton.
  20. Haley J. Problem solving therapy. San Fransisco 1976; Jossey-Bass Publications
  21. Watzlawick P, Weakland, J, & Fisch, R. Change: Principles of Problem Formation and Problem Resolution. NewYork 1974; W.W. Norton.
  22. Selvini Palazzoli M, Boscolo L, Cecchin G, et al. Paradox and Counterparadox: A New Model in the Therapy of theFamily in Schizophrenic Transaction. New York 1978; Jason Aronson.
  23. Selvini Palazzoli M, Boscolo L, Cecchin G, et al. Hypothesizing-circularity-neutrality; three guidelines for the con- ductor of the session. Family Process 1980; 19; 3–12.
  24. Boscolo L, Cecchin G, Hoffman L, et al. Milan Systemic Family Therapy: Theoretical and Practical Aspects. New York 1987; Harper & Row.
  25. Anderson H, Goolishian HA. Human systems as linguistic systems: Preliminary and evolving ideas about the im- plications for clinical theory. Family Process 1988; 27; 371-93
  26. Andersen T: Reflekterende processer. Samtaler og samtaler om samtalerne. 2005. Virum Dansk Psykologisk Forlag. Originaltittel: The reflecting team: Dialogues and Dialogues about the Dialogues. New York/London 1987; Norton
  27. White M. & Epston D. Narrative Means to Therapeutic Ends. 1990; New York: W.W. Norton.
  28. De Shazer S. Keys to Solutions in Brief Therapy. New York 1985; W.W. Norton.
  29. Leff J, Kuipers L, Berkowitz R, et al. A controlled trial of social intervention in schizophrenic families. British Jour- nal of Psychiatry 1982; 141; 121–134.
  30. Anderson C. M. A psychoeducational program for families of patients with schizophrenia. In Family Therapy in Schizophrenia (ed. W.-R. McFarlane). New York 1983; Guildford.
  31. Kuipers L, Leff J. & Lam D. Family Work for Schizophrenia: A Practical Guide (2nd edn). London 2002; Gaskell.
  32. Rund BR, Moe L, Sollien T, et al. The Psychosis Project: outcome and costeffectiveness of a psychoeducationaltreatment programme for schizophrenic adolescents. Acta Psychiatrica Scandinavica 1994; 89; 211–218
  33. Falloon I. Behavioural family therapy: systems, structures and strategies. In: Family Therapy in Britain. Milton Key-nes & Philadelphia 1988; Open University Press.
  34. Sackett DL, Rosenberg WMC, Gray JAM, et al. Evidence based medicine: What it is and what it isn’t. BMJ 1996;312; 71–72.
  35. Asen E, Berkowitz R, Cooklin A, et al. Family therapy outcome research: a trial for families, therapists and resear- chers. Family Process 1991; 30; 3–20.
  36. Larner G. Family therapy and the politics of evidence. Journal of Family Therapy 2004; 26; 17–39
  37. Asen E. Outcome research in family therapy. Advances in Psychiatric Treatment 2002; 8; 230-238
  38. Serketich W, Dumas JE. The effectiveness of behavioural parent training to modify antisocial behaviour in chil-dren: a meta-analysis. Behaviour Therapy, 1996; 27; 171-186.
  39. Edwards M, Steinglass P. Family therapy treatment outcomes for alcoholism. Journal of Marital and Family Thera- py 1995; 21; 475-509
  40. Waldron HB. Adolescent substance abuse and family therapy outcome: a review of randomised trials. Advances inClinical Child Psychology 1996; 19; 199-234.
  41. Stanton M. Shadish W. Outcome, attrition and family-couples treatment for drug abuse: a meta-analysis and revi- ew of the controlled comparative studies. Psychological Bulletin 1997; 122; 170-191
  42. Lask B. Matthew D. Childhood asthma: A controlled trial of family psychotherapy. Archives of Diseases in Child- hood, 1979; 55; 116-119.
  43. Gustafsson P, Kjellman N, Cederblad M. Family therapy in the treatment of severe childhood asthma. Journal ofPsychosomatic Research 1986; 30; 369-374.
  44. Houts A, Berman J, Abramson H. Effectiveness of psychological and pharmacological treatments for nocturnal enuresis. Journal of Counselling and Clinical Psychology 1994; 62; 737-745
  45. Silver E, Williams A, Worthington, F, et al Family therapy and soiling: an audit of externalising and other appro- aches. Journal of Family Therapy 1998; 20; 412-422.
  46. Carr A. Evidence-based practice in family therapy and systemic consultation I. Journal of Family Therapy 2000;22; 29-60

 

© Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening 2010