Barnemishandling

Barnemishandling er å usette barn for fysisk eller psykisk vold, seksuelle overgrep, krenkelser eller forsømmelse av barnets grunnleggende behov. Tradisjonelt sett har man skilt mellom fire former for barnemishandling: fysisk-, seksu- ell- og emosjonell mishandling, og omsorgssvikt. I den senere tid har også det å være vitne til vold i nære relasjoner blitt sett på som en form for barnemishandling.

 

Klassifisering (ICD-10)

• Barnemishandling skal diagnostiseres i akse I i Z-gruppen og i akse V (avvikende psykososiale forhold).
• Dersom barnet har en psykiatrisk lidelse, ev. som følge av denne opplevelsen, skal denne diagnostiseres under akse I og overgrepene beskrives under akse V

 

Akse I (hovedgruppen)

Z61 Kontakt med helsetjenesten på grunn av problemer i forbindelse med negative opplevelser i barndom Z61.4 Problemer i forbindelse med påstått seksuelt misbruk av barn utført av person som tilhører barnets primærkon- takter

Z61.5 Problemer i forbindelse med påstått seksuelt misbruk av barn utført av personer utenfor barnets primærkontak- ter  

Akse V (avvikende psykososiale forhold)

• 3: Fysisk barnemishandling
• 4: Seksuelle overgrep (innen familien)
• 4: Seksuelle overgrep (utenom familien)

 

Seksuelle overgrep mot barn

Seksuelle overgrep mot barn er hendelser, eller rekker av hendelser, som oftest ikke blir fortalt videre, verken av den som utfører overgrepene eller den som rammes. I noen tilfeller forteller barn til de nærmeste i familien eller til venner, men som oftest tier de om det som har skjedd. I studier avdekkes det at langt flere rapporterer om seksuelle overgrep enn de tilfellene som blir registrert hos barnevernet, politiet eller i helsevesenet. Seksuelle overgrep mot barn kan føre til alvorlige sosiale og psykiske problemer, og hjelpeapparatet møter derfor mange utsatte. Det er utviklet gode meto- der for å snakke med barn om overgrep og flere nyere behandlingsmetoder viser gode resultater.  

Definisjon

Den mest anvendte definisjonen av seksuelle overgrep mot barn er fra Schechter og Roberge¹:

 

The sexual exploitation of children is the involvement of dependent, developmentally immature children and adoles- cents in activities that they do not fully comprehend, (to which they) are unable to give informed consent, and that violate the social taboos of family roles.

 

Definisjonen beskriver barns og ungdoms avhengighetsforhold til voksne, og at barn og ungdom kan involveres i seksuelle aktiviteter de ikke har forutsetninger til å forstå og dermed ikke er i stand til å gi et informert samtykke til. Ofte får den voksne med seg barna i seksuelle aktiviteter uten bruk av fysisk tvang. Istedenfor benyttes belønning – og i mange tilfeller trusler – for at barn skal gi etter for den voksnes ønsker. Redsel for overgriperen eller tillit til at voksne vet best, utnyttes for å gjennomføre misbruket og oppnå taushet om det som har skjedd.

 

De aller fleste seksuelle overgrep mot barn blir begått av noen barnet kjenner gjennom slektsforhold, naboskap, fritidsaktiviteter, skole eller nærmiljø. I ICD-10 beskrives seksuelle overgrep innenfor familien som seksuelle forhold som er incestuøse (fordi det skjer mellom medlemmer av familien som ifølge loven ikke kan gifte seg med hverandre), samt ikke-incestuøse forhold mellom barnet og andre voksne medlemmer av barnets husstand. Således inkluderer seksuelle overgrep mot barn innenfor familien handlinger som er begått av biologiske foreldre eller adoptivforeldre, steforeldre, samboere, eldre søsken, andre slektninger i hjemmet, leieboere eller venner av familien. Seksuelle overgrep mot barn utenfor familien kan være rene overfallsovergrep, men det vanlige er at overgrepene er utført av noen barnet kjenner og har tillit til. Overgripere kan være autoriteter barnet naturlig har stor tillit til eller frykt for, eller det kan være noen barnet har en relasjon til, som venner, naboer, barnevakter eller familiemedlemmer barnet ikke bor sammen med.

 

Straffbare handlinger

I klinisk arbeid vil det være behov for å beskrive seksuelle overgrep i forhold til hvilke handlinger som har skjedd (typer og alvorlighetsgrad). Barn kan ha vært utsatt for berøring eller beføling av bryster eller kjønnsorganer, eller forsøk på eller gjennomført oral, anal eller vaginal inntrenging (penis, fingre eller andre objekter). Noen ganger har de seksuelle overgrepene ikke ført til direkte kontakt. Det kan for eksempel være å bli vist pornografisk materiale, at noen blotter seg for barnet eller ungdommen, at barn eller ungdom må kle av seg og bli filmet eller bli tatt bilder av. Kliniske data tyder på at barn som kommer til hjelpeapparatet oftere er utsatt for de grovere overgrepene. Seksuelle aktiviteter med utforskning av kropp og seksualitet mellom jevnaldrende barn og ungdom er viktig å skille fra krenkende seksuelle handlinger. I studier blir en aldersforskjell på minst fem år ofte anvendt som et kriterium for at den seksuelle handlin- gen var et overgrep. I klinisk arbeid vil en slik vurdering bygge på mer detaljert informasjon om hendelsene.

 

Seksuelle overgrep mot barn er straffbare handlinger beskrevet i straffelovens kapittel 19. Loven forbyr seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd og seksuell handling eller omgang med barn. Med seksuell handling menes for eksempel beføling av bryster eller kjønnsorganer. Seksuell omgang dreier seg om samleie eller samleielignende forhold. Strafferammene forbundet med seksuell omgang er høyere enn for seksuell handling som i sin tur er høyere enn ved seksuell atferd. I Norge er den seksuelle lavalderen 16 år. I rettsbehandlinger er det strengere straff dersom barnet som utsettes er under 14 år, og ytterligere straffeskjerpende dersom barnet er under ti år.  

Omfang

Finkelhor² gjennomgikk studier fra 19 land og fant at forekomsten av seksuelle overgrep i løpet av barndommen va- rierte fra 7 til 36 prosent for kvinner og 3 til 29 prosent for menn. En ny oppsummeringsstudie fra de samme landene viser at forekomsten har holdt seg konstant siden³. I Norge er det gjennomført noen kartleggingsstudier hvor voksne rapporterte om seksuelle overgrep i løpet av barndommen. Bendixen og medarbeidere⁴ fant en livstidsforekomst av seksuelle overgrep blant et utvalg av studenter i Trondheim på 19,4 prosent for kvinner og 3,4 prosent for menn når de spurte om respondentene hadde blitt tvunget, lurt eller presset til seksuelle handlinger mot deres vilje. Tambs⁵ fant at 13 prosent av kvinnene og 7 prosent av mennene i et representativt utvalg av den voksne befolkningen hadde opplevd seksuelle overgrep (med minst berøring av kjønnsorgan) før 18 års alder. Over tretti prosent av kvinnene og 16 prosent av mennene hadde opplevd seksuelle overgrep dersom blotting, forslag om sex og visning av pornogra- fisk materiale ble inkludert. Mossige og Abrahamsens⁶ studie av nesten 5000 tredjeklassinger i videregående skoler i Norge viser overraskende høye tall for alvorlige seksuelle overgrep mot gutter. Omfanget av seksuelle overgrep mot jenter var sammenlignbare med tidligere studier. Seksuelle overgrep mot ungdom i Norge er nylig blitt undersøkt gjennom en omfattende undersøkelse av 16 000 tiendeklassinger⁷. I løpet av siste året på ungdomsskolen hadde 6,1 prosent av jentene og 1,6 prosent av guttene opplevd seksuelle overgrep. I denne studien kom det frem store regiona- le forskjeller, eksempelvis rapporterte en av ti jenter i Finnmark om seksuelle overgrep siste år, dobbelt så mange som i Hedmark og Oppland.

 

Svært få av de overgrepene som rapporteres i slike studier, blir anmeldt eller meldt fra om til barnevernet eller til andre profesjonelle. I 2006 ble det anmeldt i underkant av 2000 tilfeller av seksualforbrytelser mot barn i Norge, det utgjør ca. 0,2 prosent av barnebefolkningen.

 

Helsemessige konsekvenser av seksuelle overgrep

Stadig flere rapporter beskriver helsemessige konsekvenser knyttet til seksuelle overgrep mot barn, både psykiske og kroppslige lidelser. Noen former for seksuelle overgrep mot barn vil være alvorligere enn andre i den forstand at de påfører offeret større psykisk og fysisk skade. En rekke studier har dokumentert en sterk sammenheng mellom å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep og helseproblemer⁸. Eksempelvis hadde tiendeklassinger som siste år hadde vært utsatt for seksuelle overgrep eller vold i Norge, mer psykiske symptomer og smerteplager enn andre ungdommer⁷.Mange barn kan utvikle magesmerter, hodepine, enkoprese, enurese og tannskader. Selv om barn som utsettes for seksuelle overgrep kan utvikle mange ulike symptombilder, ble det allerede på slutten av 1980-tallet satt fokus på at mange av symptomene faller innenfor de diagnostiske kriteriene for posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD), se eget kapittel om posttraumatisk stressforstyrrelse.

 

Fysiske overgrep mot barn Definisjon

Fysiske overgrep mot barn innebærer at en voksen person påfører et barn smerte, kroppslig skade eller sykdom. Mishandlingen kan ta form av slag, med eller uten bruk av gjenstand, spark, lugging, klyping, biting, kasting, brenning, skålding m.m. I de groveste tilfellene kan overgrepene ta form av forgiftning, drapsforsøk eller drap. Fysisk avstraffel- se brukt for å disiplinere og oppdra barn defineres også som fysisk mishandling. På 1960-tallet fikk vi de første inter- nasjonale rapporter om at foreldre mishandlet barna sine slik at de fikk varige skader eller døde. I Norge ble forbudet mot bruk av vold mot barn innarbeidet i Barneloven i 1987.

 

Omfang av fysiske overgrep mot barn

I en omfattende studie utført av FN⁹ konkluderes det med at et stort antall barn utsettes for vold i hjemmet. I en studie av 7000 avgangselever ved videregående skoler i Norge fant Mossige og Stefansen¹⁰ at åtte prosent rapporterte grov vold (for eksempel slått med knyttneven, slått med en gjenstand, fått bank/juling) fra minst èn forelder i løpet av barndommen. Schou, Dyb og Graff-Iversen⁷ fant at ca. fire prosent av norske 10. klassinger rapporterte at de hadde vært utsatt for vold (e.g., slag, spark) fra voksne i løpet av det siste året. Skade som følge av mishandling i hjemmet er hyppigst blant de minste barna; 1/3 av skadene hos barn under 18 måneder er påførte, mens 1/10 av skadene hos barn under 5 år skyldes mishandling¹¹. I en norsk studie fra Ullevål Universitetssykehus/NKVTS ble det konkludert med at 19 % av hodeskadene hos barn under 3 år skyldes mishandling¹².

 

Det foreligger i norsk sammenheng lite kunnskap om hvilke grupper av barn som rammes eller hvilke barn som er spesielt utsatt. Internasjonal forskning har pekt på at fysisk mishandling foregår i alle sosiale lag, men at forekomsten av vold øker med lav utdannelse, arbeidsløshet, økonomiske problemer og der det forekommer partnervold i familien. Risikoen er også større i familier med store belastninger¹³.

 

Helsemessige konsekvenser av fysiske overgrep

Mistanke om barnemishandling bør generelt oppstå når en ser tegn til skader hos barn der fortellingen om hvordanskaden(e) har oppstått er uklar; vag med lite detaljer eller den blir forandret. I tillegg til skader etter vold er det viktig å være oppmerksom på at skader kan være relatert til omsorgssvikt hos barn som ikke er forsvarlig passet på. Det er viktig at mistanke om mishandling blir tatt tilfølge umiddelbart, for å forebygge nye og ofte alvorligere skader. Helse-vesenet er i en særstilling når det gjelder å avdekke fysisk mishandling av barn. Barn med skader kommer til legevakt og sykehus for behandling og utredning, de vanligste skadene etter mishandling er bløtdelsskader (muskler, bindevev eller lignende), brudd og hodeskader. Hos små barn er påførte hodeskader aller mest alvorlig, og barnet kan skades for livet.

 

Utredning og behandling

Ungdom forteller at de snakker først og fremst med fortrolige venner om vold eller overgrep de har opplevd, men barn og ungdommer betror seg også til foreldre, lærere, andre ansatte i skolen, barnevern og helsevesenet. For de groves- te overgrepene blir profesjonelle oftere konsultert, som etter voldtekter. Noen ganger vil venner av den som er utsatt ta kontakt for hjelp og råd. Barn og ungdom er oftest svært fortvilt når de først avdekker en slik hemmelighet og trenger støtte og forståelse. Også foreldre og andre foresatte kan bli svært engstelige og opprørte, og de har ofte behov for god informasjon og bistand.

 

Barn som opplever seksuelle overgrep, omsorgssvikt og fysiske overgrep i løpet av barndommen, vil være særlig utsatt for å utvikle symptomer på posttraumatisk stressforstyrrelse, depresjon og angstlidelser. Utredningen må derfor rettes mot en god kartlegging av hvilke hendelser barnet har vært utsatt for, samt utvikling av symptomer på de mest aktuelle tilstandene. Andre forhold ved barnet som tidlig tilknytning, intelligens, mestring og kompetanse, sosiale ferdigheter, familieforhold og kvaliteten på barnets nære relasjoner har betydning for hvordan barnet opplever og mes- trer traumatiske hendelser.

 

Hva slags symptomer barn utvikler og hva slags hjelp de trenger, vil være avhengig av hva de har opplevd, varigheten av overgrepene, hvem som har utsatt dem for overgrep, barnets individuelle reaksjon på overgrepene (14), og barnets muligheter for å få støtte av sine omsorgspersoner. De psykiske reaksjonene på seksuelle overgrep kan være vanske- lig å forstå og hjelpe barn og ungdom med. Det brukes mange ulike terapiformer for å hjelpe barn med ettervirkninger av vold eller seksuelle overgrep. Dette inkluderer individualterapi, familieterapi og gruppeterapi. Terapiteknikkene som benyttes er hentet fra et vidt spekter av psykologiske teorier, så som psykodynamisk teori, atferdsteori, kognitiv teori, innsiktsorienterte teorier og strukturerte og strategiske teorier innen familieterapi. Alle hjelpetiltak må ta hensyn til omstendighetene rundt overgrepene, barnets utviklingshistorie, kjennetegn ved familien og den sosiale og kulturelle kontekst barnet og hendelsene inngår i. Flere metoder viser nå lovende resultater for effekten av behandling¹⁵.  

Avdekking av vold og seksuelle overgrep, samt behandling av barn som er blitt utsatt kan være spesielt utfordrende for hjelpere både innad i BUP og for samarbeid med andre instanser. Flere kolleger bør delta i behandlingsarbeidet og et godt kollegialt klima rundt behandlingsopplegget er ofte avgjørende for et godt resultat. I BUP er den primære oppgave å hjelpe og støtte barnet og familien og gi nødvendig behandling. Symptombildet kan være sammensatt og utfordrende, og relasjoner i familien er ofte satt på prøve.

 

Samarbeid med andre instanser

I tillegg er det flere andre hjelpeinstanser inne i bildet; både pediatri, barnevern, politi og påtalemyndighet er ofte in- volvert i sakene. Mange steder i landet er det nå opprettet Barnehus for å samordne hjelpetiltakene for barn utsatt for vold og seksuelle overgrep (se kontakter og ressurser nedenfor). I BUP er det viktig å fokusere på rollen som behand- ler samtidig som det legges til rette for et godt tverretatlig samarbeid¹⁶.

 

Barnevernet skal varsles i saker der det er mistanke om at barnet utsettes for omsorgssvikt eller overgrep, og barnevernet er derfor ofte en sentral aktør for barnet.

 

Leger skal i følge Helsepersonelloven uten hinder av taushetsplikt og av eget tiltak gi opplysninger til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at barnet mishandles

(Lov om helsepersonell m.v. Helsepersonelloven §33. Opplysninger til barneverntjenesten: 

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-064-006.html#33 ).

 

Medisinsk undersøkelse er aktuelt i alle saker der det er mistanke om vold eller seksuelle overgrep, og alle landets barneavdelinger gir anvisninger om hvor barnet skal henvises for slik undersøkelse. Pediatere med spesialisering innen sosialpediatri har utviklet standardiserte metoder som slike utredninger (Generell veileder i Pediatri). Dersom overgrep blir anmeldt, vil politiet ta stilling til om det skal foretas avhør og om saken skal legges frem for domstolen. Mange kommuner har konsultasjonsteam hvor det finnes tverrfaglig kompetan- se fra barnevernstjeneste og barne- og ungdomspsykiatri, barneavdeling, og i noen møter politi, familievernkontor og jurist. Teamene kan bistå fagfolk med konsultasjon, veiledning og undervisning. Teamene gir råd og konsultasjon til fagfolk ved mistanke eller avdekking av seksuelle overgrep mot barn, og ved vold i nære relasjoner.

 

Referanser Kontakter og ressurser

 

Barnehusene (her kommer detaljert oversikt over alle barnehus med kontaktinformasjon)  

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS): www.nkvts.no
Tlf. 22595500

 

NKVTS’ formål er å styrke kunnskap og kompetanse om vold og traumatisk stress. Senterets hovedoppgaver er: forskning og utviklingsarbeid undervisning og kompetanseheving veiledning og rådgivning formidling Senteret skal samarbeide med regionale ressursmiljøer innenfor volds- og traumefeltet samt relevante kliniske miljø, forskningsin- stitusjoner og faginstanser. Senteret skal ikke drive klinisk virksomhet, men det er en forutsetning at virksomheten har forankring i praksisfeltet.

 

Regionale ressurssentre

Det er opprettet regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i alle fem helseregioner. Formålet med de regionale ressurssentrene er å styrke regional kompetanse på volds- og traumefeltet. De regionale ressurssentrene skal bidra til kvalitativt bedre og mer helhetlige tjenester ved kompetansebygging i tjenesteapparatet og utvikling av hensiktsmessige samarbeidsmodeller på tvers av profesjoner, samfunnssektorer og forvaltningsnivåer.

Opplæring, veiledning og formidling av kunnskap gjennom andre kanaler er en primæroppgave for sentrene.

 

Regionale ressurssentre, RVTS

Det er opprettet et Regionalt ressurssenter, RVTS i hver helseregion

 

Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – region Øst.RVTS-Øst Oslo, Akershus, Oppland, Hedmark og Østfold hjemmeside

Senterleder:Toril Araldsen

Telefon:2202 9007

E-post:rvts@aus.no

Adresse:Sognsvannsveien 21, bygg 12, 0320 Oslo

 

Regionalt ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging – region Vest.RVTS-Vest Sogn og Fjordane, Rogaland og Hordaland hjemmeside

Senterleiar:Dag Ø. Nordanger, tlf. 97636300

Telefon:5597 6695

E-post:rvts@helse-bergen.no

Adresse:Ulriksdal 2, 2. etg. Postboks 1, 5021 Bergen

 

Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – region Nord.RVTS-Nord Nordland, Troms og Finnmark hjemmeside

RVTS, Universitetssykehuset Nord-Norge, Postboks 6124, 9291 Tromsø

Senterleder:Elin Hartvigsen, tlf. 77 62 78 30

Telefon:7762 7380

E-post:RVTS@unn.no

Adresse:RVTS, Universitetssykehuset Nord-Norge, Postboks 6124, 9291 Tromsø

 

Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – region Sør.RVTS-Sør Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Buskerud og Vestfold hjemmeside

Senterleder:Ivar Kjellevik, tlf. 913 60 803

Telefon:9269 4100

E-post:rvts.sor@bufetat.no

Adresse:Sørlandet sykehus HF, Serviceboks 416, 4604 Kristiansand

 

Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – region Midt.RVTS-Midt Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag hjemmeside

Senterleder:Ingrid Olavsdotter Nesland, tlf. 7386 1230

Telefon:7386 1230

E-post:Ingrid.Olavsdotter.Nesland@stolav.no

Adresse:Schwachs gate 1, 7030 Trondheim

 

Referanser

1. Schechter, M. D., & Roberge, L. (1976). Sexual exploitation. In R. E. Helfer & C. H. Kempe (Eds.), Child Abuse and neglect: The family and the community (pp. 127- 142). Cambrigde,MA: Ballinger.
2. Finkelhor, D. (1994): The International Epidemiology of Child Sexual Abuse. Child Abuse & Neglect 18 (5) 409 -417 .
3. Pereda, N, Guilera, G., Forns, M., & Gómez-Benito, J. (2009). The international epidemiology of child sexual abu- se: A conituation of Finkelhor (1994). Child Abuse and Neglect, 33(6), 331-142.
4. Bendixen, M, Muus, KM og Schei, B (1994): The impact of child sexual abuse – a study of a random sample ofNorwegian students Child Abuse and neglect 18, 837–847.
5. Tambs, K (1994): Noen resultater fra Folkehelsas undersøkelse av seksuelle overgrep mot barn. Oslo, Folkehel- sa.
6. Mossige, S og Abrahamsen, S (2007): The Baltic Sea Regional study on adolescents’ sexuality – resultater fraden norske delen. Nova , rapport nr 18.
7. Schou, L, Dyb, G og Graff-Iversen Sidsel (2007): ”Voldsutsatt ungdom i Norge – resultater fra helseundersøkelser i seks fylker”. Folkehelseinstituttet, rapport nr 8.
8. Pinheiro, P. S. (2006). World report violence against children. Geneva: United Nations Secretary-General’s Study on Violence against Children. Lest 20.08 2007 fra http://www.unicef.org/violencestudy/I. World Report on Violence against Children.pdf
9. Dube, SR, Felitti, VJ, Dong, M, Giles,W.H og Anda R.F (2003): The impact of Adverse Childhood experiences inhealth problems: evidence from four birth cohorts dating back to 1900. Preventive Medicine, 37 268–277.
10. Mossige, S., & Stefansen, K. (2007). Vold og overgrep mot barn og unge. En selvrapporteringsstudie blant av- gangselever i videregående skole. Nova, rapport nr 20.
11. DiScala, C., Sege, R., Li, G., & Reece, R. M. (2000). Child abuse and unintentional injuries: a 10-year retrospecti- ve. Archives of pediatrics & adolescent medicine, 154(1), 16-22.
12. Myhre, M., Grogaard, J., Dyb, G., Sandvik, L., & Nordhov, M. (2007). Traumatic head injury in infants and toddlers.Acta Paediatrica, 96(8), 1159-1163.
13. Spencer, N., Devereux, E., Wallace, A., Sundrum, R., Shenoy, M., Bacchus, C., & Logan, S. (2005). Disablingconditions and registration for child abuse and neglect: A population-based study. Pediatrics, 116, 609-13.
14. Jensen, T. K., Gulbrandsen, W., Mossige, S., Reichelt, S., & Tjersland, O. A. (2005). Reporting possible sexu- al abuse: A qualitative study on children’s perspectives and the context for disclosure. Child Abuse & Neglect, 29(12), 1395- 1413.
15. Cohen, J. A., Mannarino, A., & Deblinger, E. (2006). Treating trauma and traumatic grief in children and adoles- cents. New York: The Guilford Press.
16. Søftestad, S. (2005). Seksuelle overgrep. Fra privat avmakt til tverretatlig handlekraft. Oslo: Universitetsforlaget 2005.

 

© Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening 2010