Diagnosers validitet avspeiler om den kliniske virkeligheten stemmer overens med den kunnskapen vi har om den enkelte psykiske lidelse7. Gjennom nyere forskning er det gjort funn som bekrefter validiteten i noen av de diagnostis- ke kategoriene. Dette gjelder f.eks. schizofreni, autisme, språkforstyrrelser, tvangslidelser, Tourettes syndrom, Retts syndrom, anorexia nervosa, hyperkinetiske forstyrrelser, atferdsforstyrrelser og depressive tilstander. I både ICD-10 og DSM-IV finnes diagnostiske kategorier med svakere empirisk evidens. I ICD-11 og DSM-V vil det være mulig å ta hensyn til kunnskap fra nyere forskning og ny empiri, slik at validiteten styrkes.
Høy diagnostisk reliabilitet innebærer at ulike klinikere kommer til samme konklusjon. Test-retest-reliabilitet sikrer at samme pasient får samme diagnose dersom utredningen gjentas. Spørreskjemaer, strukturerte og semistrukturerte intervjuer brukes stadig oftere i klinisk arbeid. Diagnosekriteriene er mer spesifikke enn i tidligere versjoner av ICD og DSM. Samlet sett har dette bidratt til å styrke reliabiliteten. Det er imidlertid fortsatt rom for forbedringer. Det er viktig å huske på at pasienter kan presentere et klinisk bilde som avviker fra de standardiserte diagnosekriteriene. Klinisk erfa- ring og skjønn har sin plass i faget, og det er viktig, spesielt i kompliserte tilfeller, å innhente synspunkter og erfaringer fra kolleger.
© Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening 2010