Den norske patologforening

2017

Patologifaget ved en korsvei

Digitalisering av patologifaget vil komme, ikke bare på grunn av behov for bedre interaksjon med kolleger, enklere organisering av tverrfaglige møter og mer målrettet undervisning, men også mht kvalitetsikring. Anna Bodén fra Linköping og Sabine Leh fra Haukeland presenterte sine digitaliserte hverdager. Budskapet er klart: Det er påkrevet med et samordnet digitalt løft - og det vil koste!
Også tradisjonelle metoder var gjenstand for diskusjon på årsmøtekurset.
22. mars 2017

Digitalisering av histologiske snitt krever betydelig større datalagringskapasitet enn for eksempel røntgenbilder (enkeltfiler med høy oppløsning kan kreve flere terabyte) og store mengder ledig serverplass er påkrevet for å kunne arbeide effektivt. Patologiavdelingen i Linköping, som er ledende i Norden på digitalisering, har lagringsutgifter på 1,5 millioner SEK i året -og de vokser, i takt med prøvetilgangen.
På kort sikt løser ikke digitaliseringen mangelen på patologer - tvert i mot. Muligheten for en mer hensiktsmessig fordeling av den mikroskopiske diagnostikken vil imidlertid kunne bidra til en sikrere diagnostikk, særlig innen "små" diagnosegrupper. Ikke neoplastisk nyrepatologi er et godt eksempel, der bare få patologer har ekspertise. At Sabiner Leh på Haukeland kan kommunisere digitalt med andre avdelinger på Vestelandet, men ikke mot kollegaer innen samme fagfelt i øvrige helseregioner vitner om at Norge ennå ikke engang digitalt er samlet til ett rike.

Enten digitalt eller tradisjonelt ved mikroskopet, begge metoder er avhengig av gode farginger. Vidar Isaksen og Andrej Valkov fra patologiavdelingen i Tromsø (her i DNPs t-skjorter) tok et dypdykk i den mer tradisjonelle og grunnleggende histokjemien, og var enige om at det var lite å tilføye til de over hundre år gamle oppskriftene. Kunsten er å kunne utnytte dem fullt ut. I diskusjonen ble det påpekt at industrien ikke holder hva den lover og at automatisert farging med ferdige kit ikke alltid holder samme standard som en god manuell farging. Det var betydelig bekymring for at bioingeniørene og leger vil kunne miste grunnleggende kunnskaper og dermed evne til feilsøking. Kunnskap om fiksering og histokjemiske fargemeotder hører også hjemme i spesialistutdanningen. 

Molekylærdiagnostikken er kostbar og krever betydelig kompetanse. Sonja E Steigen fra Tromsø og Hege G. Russnes fra OUS (her også som stolte t-skjorte-eiere) rapporterte også om fallgruver i forhold til vevskvalitet, metoder og ikke minst rapportering av funn. Antall undersøkelser eksploderer, men det er viktig å være kritisk til egne repertoir. Hvorfor, hvordan og hva var de grunnleggende spørsmål man må stille seg før man implementerer nye panel. Hvem som skal betale er også et problem, særlig for patologiavdelinger med kronisk underfinansiering av daglig drift. Møtet diskuterte også formaliseringen av kompetanse og kom dermed inn på akkreditering.

Akkreditering, standardisering og kvalitetssikring er arbeidskrevende, men lærerikt og nødvendig. Resultatene av ringtest av cytologisk diagnostikk fra Nord-Norge ble demonstrert av Sveinung Sørbye fra Tromsø, som også hadde dagens mest aktive bidrag: deltagerene fikk rekke opp hånden under avsluttende quis...
Ingrid Lott og Ragnhild M Wold beskrev veien fram til akkreditering for Tromsø-avdelingen og de etablerte systemene med internkontroller, diagnoseprofiler og eksterne kontroller. Akkreditering er nødvendig, men tidkrevende - og dessverre også det krevende for personalressursene og dessuten kostbart. For patologene i Tromsø har akkreditering også medført isolering.Klinikere som tidligere har stukket innom, møter nå stengte dører. Oppgradering av adgangskort krever personlig oppmøte på IT-avdelingen - noe de færreste tar seg tid til.

Presentasjonene fra kurset finner du under Kurs/kongresser - Tidligere norske kurs.