Et reisebrev skal vel skrives mens man fortsatt er på reise og ikke, som dette, halvannet døgn etter hjemkomst, stuptrøtt og døgnvill, men det får så være. Jeg er altså akkurat tilbake fra overlegepermisjon ved Memorial Sloan Kettering Cancer Center (MSKCC) i New York og som takk for støtte fra patologforeningen avlegger jeg gjerne ”rapport”.
Via bekjente knyttet jeg for noen år siden kontakt med miljøet ved MSKCC. Et hospiteringsopphold våren/sommeren 2015 var for lengst avtalt med patologiavdelingens seksjon for gynekologisk patologi og klarert med egen arbeidsgiver da jeg våren 2014 gikk i gang med mer konkrete forberedelser. Jeg tenkte nok da at jeg at jeg hadde rikelig tid og full kontroll; der tok jeg feil.
Å formelt få status som ”observer” ved MSK viste seg å være en omfattende og ganske stivbent byråkratisk prosess. Det var ingen uvilje, men en nærmest endeløs rekke av skjemaer og krav til dokumentasjon og den transatlantiske mail-korrespondansen pågikk til langt utover høsten.
Ved opphold utover 90 dager er det også nødvendig med ordinært visum. Søknad ble sendt inn med høytidelig forsikring om at jeg ikke hadde til hensikt å ta permanent opphold i USA, bekreftelse fra arbeidsgiver om at jeg nok kunne stoles på i dette henseende og omfattende dokumentasjon vedrørende familie, økonomi, eiendom og annet som kunne sannsynliggjøre en faktisk retur til Norge som angitt. Jeg måtte også fly til Oslo for personlig intervju på ambassaden. Da var vi kommet til november.
Når det gjaldt bolig ble det ganske fort klart at jeg måtte ut på det private leiemarkedet. Nå er det vanlig å leie bolig på Manhattan og en rekke aktører opererer i dette markedet, men de færreste leier ut for bare noen få måneder uten at dette blir uforholdsmessig dyrt. Og dersom noen ikke var klar over det; uforholdsmessig dyrt på Manhattan er VELDIG dyrt. Men så, da det så som mørkest ut, så skjebnen et øyeblikk i nåde til meg og ved hjelp av en amerikansk kunstsamler på utstillingsåpning i Tromsø og en stor porsjon flaks ble et fullt ut akseptabelt husvære stilt til rådighet.
Så i begynnelsen av april gikk jeg om bord på SK 907 med kurs for NYC, forberedelsesperioden var endelig over og permisjonen kunne ta til.
New York er en stor by og trenger neppe vesentlig presentasjon. Med godt over 8 millioner innbyggere er den USA`s største by med god margin. Å gå omkring i NYC er en studie i menneskelig mangfold, en verden i miniatyr, om man vil. Kontrastene til Tromsø er ganske store. For de som ikke har vært i byen anbefales et besøk på det varmeste. Men det gjelder for så vidt for Tromsø også.
MSKCC har sitt hovedkvarter på Manhattans Upper East Side og er i dag verdens eldste og største private kreftcenter. Institusjonen er svært velrenommert og ble i 2014 av ”US News & World Report” kåret til USA`s ”number one hospital in cancer care”, fulgt av MD Anderson og the Mayo clinic. I 2013 var i overkant av 22 000 pasienter innlagt og nærmere 600 000 ble vurdert poliklinisk. Det gjøres kirurgi på 35 operasjonsstuer. Det drives grunnforskning på mer enn 100 laboratorier og sykehusets leger leder for tiden mer enn 900 kreftrelaterte ”clinical trials”. I samarbeid med Rockefeller University og Weill Cornell Medical College, det såkalte ”Tri-Institutionial Collaboration Network”, drives ytterligere en rekke høyprofilerte forskningsprogram, som ”the Tri-Institutional Stem Cell Initiative” og ”the Tri-Institutional Therapeutics Discovery Institute”.
Patologiavdelingen har cirka 350 ansatte, hvorav 60 overleger, og undersøker årlig cirka 70000 prøver. Avdelingen er fullstendig subspesialisert og ved seksjon for gynekologisk patologi arbeider fire overleger. Seksjonen ledes av Robert Soslow, en svært anerkjent diagnostiker, forsker og foredragsholder. Avdelingens ”MSKCC surgical pathology fellowship program” er svært ettertraktet og tilbyr ettårig intensiv patologiopplæring til 35 leger i spesialisering – disse ”fellows” er svært viktige for avdelingens drift.
Det var svært interessant å observere hvordan avdelingen fungerte. Bemanningssituasjonen og ressurstilgangen var åpenbart bedre enn hjemme. For eksempel var 300 immunmarkører tilgjengelige og en rekke spesialanalyser og jeg fikk aldri inntrykk av noen reell konflikt mellom økonomiske og faglige hensyn. Dog ble hver analyse fakturert med pedantisk nøyaktighet. Det var gjennomgående en rolig og behagelig stemning på kontorer og i korridorer og jeg opplevde omgangstonen som både noe vennligere og noe mer formell enn vi er vant til i Norge. Det var en åpenbar respekt for overordnede gjennom hele systemet.
Ved ”min” seksjon var kun èn overlege viet diagnostikk hver dag og funksjonen som ”sign out attending” roterte. Så godt som alle diagnoser ble til etter diskusjon mellom aktuelle overlege og ”fellows”. Vurdering av morfologi og differensialdiagnoser var stort sett som hjemme, men selve formen var mer akademisk basert og klinisk orientert og diskusjonene avdekket en imponerende oversikt over så vel faglitteratur som ulike differensialdiagnosers kliniske konsekvens. Som ”observer” ble jeg ikke tildelt selvstendige arbeidsoppgaver, men var velkommen til å delta i all virksomhet ved avdelingen, og disse daglige ”sign-out sessions”, som kunne vare inntil 5-6 timer, var svært lærerike. De fleste pasienter hadde fått påvist malignitet allerede før henvisning og følgelig var det svært få benigne prøver til vurdering, mens spekteret av maligne tilstander var betydelig. Jeg fikk derfor i løpet av oppholdet både en viss erfaring med tilstander jeg aldri har sett hjemme og en betydelig økt erfaring med tilstander jeg bare helt sporadisk har vært eksponert for. Jevnlige diskusjoner med Robert Soslow med utgangspunkt i hans samling av ”interesting cases” ga også utmerket læring.
Sign out session med surgical pathology fellows og Robert Soslow
Ellers fungerte tverrfaglige møter, konsultasjonsmøter og internundervisning omtrent på samme måte som hjemme, selv om jeg regner med å måtte venne meg til litteraturmøter uten pizza og klinikermøter uten frokost igjen ganske umiddelbart.
Så for å oppsummere; jeg hadde stort faglig utbytte av mitt opphold ved MSKCC. Utover det rent patologifaglige var det også meget lærerikt å studere et av verdens ledende sykehus ”fra innsiden”. Det åpenbare ble på en måte enda mer åpenbart; for å nå det høyeste nivå kreves stor innsats og store ressurser, ikke bare store ord. Dessuten, å leve noen måneder i et nytt miljø og en annen kultur kan oppleves svært berikende, i alle fall gjorde det det for meg. Så til alle som har lyst til å reise ut for å lære – jeg anbefaler det på det sterkeste, undervurder bare ikke forberedelsesfasen.
Jeg vil gjerne takke for økonomisk støtte fra Patologforeningens forsknings-/reisestipend 2015.
Med vennlig hilsen
Tormod Eggen