VÅRE TRE STORE PATOLOGER
Boken Pioneers in Pathology inneholder korte biografier av over hundre kjente personer innen det vi i videste forstand kan kalle patologi. Siden faget patologi som spesialitet er av nyere tid, har det vært vanskelig å avgrense temaet. Uansett finner vi mange kjente personer fra ulike perioder av medisinens historie, slik som Bright, Celcus, Cohnheim, Corvisart, Dukes, Ehrlich, Fallopius, Gleason, Feulgen,Grawitz, Harvey, Henle, Koch, Mallory, Morgagni, Müller, Osler, Rokitansky, Russell (Dorothy), Sternberg, Weigert, selvsagt Virchow, - og til og med Hippokrates: nå vet vi at han også kan reknes som patolog.
Den første av de tre norske var Francis Gottfred Harbitz (1867-1950), stifteren av Den norske patologforening i 1923 og foreningens første leder inntil 1935. Fra 1900 og fram til 1937 hadde han det eneste professoratet i patologisk anatomi og rettsmedisin i Norge, med arbeidssted på Rikshospitalet. I hele denne perioden var han en toneangivende person i disse to fagområdene. Harbitz hadde en enorm arbeidskapasitet og satt i mange viktige verv og komitéer. Blant annet var han dekanus ved Det medisinske fakultet i Oslo og dessuten preses i Det Norske Videnskaps-Akademi.
Harbitz skrev en rekke publikasjoner innen spesialområdene sine, først og fremst patologisk anatomi. I tillegg skrev han en lærebok i rettsmedisin, som kom i 7 utgaver og var i mange år den offisielle læreboken i faget på norsk. Det som gjorde ham fortjent til å bli omtalt i internasjonal klasse som en av pionerene i patologien er imidlertid oppdagelsen av familiær hyperkolesterolemi. Mot slutten av 1800-tallet ble det beskrevet tilfeller hvor kardiovaskulær sykdom fulgte visse familier gjennom generasjoner. I årene 1925-38 presenterte Harbitz flere artikler som omhandlet obduksjonsfunn ved slike tilfeller i Norge. Han viste også at det forelå utbredt nedslag av fett i blodårer og også i andre vev, beskrevet som xanthomatose. En hadde også funnet holdepunkter for slikt nedslag tidligere, men nå ble det satt i system. Indremedisineren Carl Müller (1886-1983) studerte kliniske aspekt ved denne sykdommen fra 1937 og viste at hyperkolesterolemi var en nøkkelfaktor for å utvikle hjerte-karsykdom hos disse pasientene. Müller ga også en detaljert beskrivelse av kliniske funn ved sykdommen og viste dessuten hvordan den ble nedarvet innen familier. Flere av pasientene døde i ung alder. På grunnlag av undersøkelsene til disse to pionerene ble tilstanden kalt Müller-Harbitz’ sykdom.
Den andre norske patologen, Leiv Kreyberg (1896-1984), var født og oppvokst i Bergen. Etter å ha arbeidet på Haukeland sykehus, på Anatomisk Institutt ved Universitetet i Oslo og Det norske Radiumhospital ble han professor i patologi på Rikshospitalet i Oslo i 1938. Etter en stor innsats under den 2. verdenskrigen med blant annet opphold i England og USA, kom han tilbake til instituttet etter freden. Med bakgrunn fra kreftforskning tok han opp et emne han hadde begynt på før krigen, og det var den økende forekomsten av lungekreft. Den britiske epidemiologen Richard Doll (1912-2005) hadde vist at lungekreft hadde sammenheng med tobakksrøyking, og nå begynte Kreyberg å studere forekomsten i Norge. Hans store fortjeneste var å vise at økningen skjedde først og fremst i to undergrupper av svulsten, plateepitelcarcinom og småcellet carcinom, mens andre ondartete typer ikke økte noe særlig. Funnene tydet på at tobakken virket direkte på bestemte celler i bronchiene, og at forekomst av spesifikke histologiske subtyper av en kreftform kunne si noe direkte om årsaken. I tillegg ga dette en metode til å overvåke kreftforekomsten på en mer spesifikk måte enn en hadde hatt muligheter for tidligere. I dag brukes dette prinsippet generelt innen patologien.
Kreyberg skrev en rekke bøker og artikler om forekomst og klassifikasjon av lungesvulster, og i tillegg ledet han et referanse-senter for diagnostikk av lungekreft i regi av WHO. Innen dette feltet ble han mye brukt som ekspert i internasjonale fora. Kreyberg var også formann i Patologforeningen i noen år etter krigen.
Leiv Kreyberg var en sammensatt og temperamentsfull person med vide kulturelle interesser. Når det gjaldt tobakksrøyking var han kompromissløs. En gang var han i et stort selskap. En av gjestene, en eldre professorkollega, som hørte til en helt annen fagkrets satt og dampet på en stor sigar. Så sier han høyt over bordet så alle hørte det: «Si meg professor Kreyberg. Jeg har nylig fylt 75 år og nu har jeg røkt siden jeg var 20. Tror De det gjør noe om jeg tenner en sigar til?» Gjestene så fryktsomt på Kreyberg som var begynt å bli rød i ansiktet. Han svelget noen ganger, og så kom det med ettertrykk: «Det kan De trygt gjøre, for etter statistikken skulle De ha vært død allerede for seks år siden!»
Den tredje av de «historiske» patologene er Erik Waaler (1903-1997), født og oppvokst på Hamar. Han utdannet seg som patolog og tok doktorgrad i Oslo. Fra 1941 var han ansatt på Gades Institutt ved Haukeland sykehus i Bergen. Waalers store oppdagelse ble gjort mens han arbeidet som stipendiat i mellomkrigsårene på Patologisk Anatomisk avdeling på Ullevål sykehus. Da fant han en faktor i serum som var assosiert med rheumatoid artritt. Den ble publisert i en artikkel i 1939 med tittelen A factor in human serum activating the specific agglutination of sheep blood corpuscles. På grunn av krigsutbruddet vakte funnet lite oppmerksomhet. I 1948 ble faktoren “gjenoppdaget” av H. M. Rose og medarbeidere, og måten å påvise den på ble siden kalt The Waaler-Rose test. I ettertid er det ingen tvil om at det var Waaler som gjorde oppdagelsen først. Seinere har en fastslått at rheumatoid faktor er et auto-antistoff mot Fc-delen av immunglobulinet IgG. Funnet har fått stor betydning for forståelsen av hvordan kronisk leddgikt oppstår og hva som er mekanismen bak denne alvorlige sykdommen.
Waaler fikk ikke anledning til å følge opp denne forskningen, for oppgavene stod i kø for han i Bergen. Under den andre verdenskrigen hadde han store oppgaver som patolog og rettsmedisiner i forbindelse med flere større ulykker i byen og bombing av Laksevåg, og dertil var instituttet underbemannet. Etter krigen ble Universitetet i Bergen etablert, og Waaler ble den første professoren innen patologi og rettsmedisin. I tillegg var han den første dekanen ved det nyopprettede medisinske fakultet fra 1946, og siden universitetets andre rektor på 1950-tallet. Han gjorde en stor innsats med å bygge opp universitetet i Bergen og ble beskrevet som en klok og meget arbeidsom rektor. Han var dessuten en dyktig fiolinist, og i de første årene etter krigen da det var skort på musikere vikarierte han på 1. fiolin i Musikkselskapet Harmonien, det som nå heter Bergen Filharmoniske Orkester.
På hver sin måte var disse tre patologene fargerike personer som gjorde stor innsats langt utover faget. Det skjedde i tillegg til de oppdagelsene som ga dem en fortjent plass i patologiens internasjonale historie. De representerer samtidig norsk vitenskapshistorie på sitt beste og kan på den måten være til inspirasjon og lærdom den dag i dag. Alle tre var medlemmer i Det Norske Videnskaps-Akademi.
Boken Pioneers in Pathology kommer på markedet i løpet av 2017. Arbeidet med boken gikk parallelt med opprettelsen av et internasjonalt nettverk for patologiens historie. Nettverket, som er organisert som en "working group" under ESP, holder jevnlige møter, sist gang nå i juni 2016 i St. Petersburg. Sentralt på programmet i St.Petersburg sto oppdagelsen av makrofagens funksjoner, en oppdagelse russeren Elijah Metchnikoff som arbeidet i Petersburg og i Paris, har fått æren for. Æren for å ha beskrevet makrofagen som celle har tilfalt Rudolf Virchow, men den aller første som så cellen og tegnet den, men uten å vite hva den representerte, var nok lepralegen Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894) i Bergen. Ære den som æres bør.
Ole Didrik Lærum
PS fra nettredaktør:
Ole Didrik Lærum er æresmedlem, tidligere professor ved Gades Institutt i Bergen og nå professor ved Københavns Universitet. Han har i samarbeid med styret i DNP hatt ansvaret for å plukke ut verdige kandidater og skrive om dem.
Leiv Kreyberg og Erik Waaler ble forøvrig oppnevnt som de første æresmedlemmer i DNP, i 1983. Les også om Kreyberg i oppslag om Kreyberg-prisen. Historisk materiale viser forøvrig fotografier fra tidspunktet for stiftelsen av DNP, med et annet bilde av Harbitz.