Den norske patologforening

2013

Regransking er viktig som kvalitetssikring!

Av økonomiske grunner vil OUS ikke lenger innkalle prostatapreparater for ny gransking hvis diagnosen er stilt ved annet sykehus. Hvis dette gjennomføres – og sparetiltakene også brer seg til andre diagnosegrupper, vil en viktig del av kvalitetssikringen innen patologi i Norge forsvinne. Patologforeningen bør diskutere hvordan dette skal organiseres skriver nettredaktøren i et personlig innlegg.
24. november 2013

Dagens Medisin skriver i siste nummer at 18% av alle innkalte nålebiopsier får en annen Gleason skår  etter fornyet gransking av uro-patologene på OUS. Hvor stor andel av disse prosentene som er av klinisk betydning, nevnes ikke. Selv om andelen klinisk viktige endringer forventes å være mindre, skaper dette likevel usikkerhet med hensyn til behandlingen. Det er forståelig at onkologene ved OUS reagerer.

Oppslaget minner meg om min egen skråsikre diagnose av kreft i en nålebiopsi fra prostata for noen år siden. Pasienten skulle prostatektomeres i Skien og snittene ble innkalt. Heldigvis hadde patologene i Skien sett slike forandringer før. Preparatet ble videresendt til ekspertise i Sverige, som var enig med legene i Skien: dette var ikke kreft. Pasienten ble spart for en tragisk overbehandling - og jeg for en trist feildiagnose.

Dette er en av grunnene til at klinikere ønsker regransking! At diagnosene er gransket av patologene ved egen institusjon og diskutert i klinisk patologiske konferanser ved avvik,  gir økt sikkerhet for onkologer og kirurger før de starter omfattende kreftbehandling med alvorlige bivirkninger og til  store kostnader. Slik sett er regransking en billig ekstraforsikring før mutilerende inngrep igangsettes.

Innen mange kreftområder er gradering av svulstene viktig for prognosen, og dermed også for behandlingen. Gradering er ofte vanskelig og subjektiv. Vi vet alle at heller ikke patologene ved OUS sitter inne med den fulle og hele sannhet og også de kan ta feil eller være innbyrdes uenige. Men konklusjonen er uavhengig av dette. At det sykehus som skal behandle, tar seg tid til å se på diagnosen en gang til før man går i gang med omfattende kreftbehandling, er et godt og viktig prinsipp. Og skulle det skje at også patologene ved det behandlende sykehuset tar feil og under eller overgraderer en Gleason skår, da er i det minste ansvaret entydig plassert.

Revurdering av patologenes diagnoser er imidlertid også viktig av en annen grunn: Kreftbehandlingssentrene er viktige for den faglige standard også på nasjonal basis. Tilbakemeldingene fra patologene ved det tidligere Radiumhospitalet og nå OUS har i alle år vært viktige for korrigering av diagnostikken ved patologiavdelingene på Øst og Sørlandet. Lignende gjelder for kreftbehandlingssentre også andre steder i landet. Etter regranskingen får patologiavdelingene tilsendt resultatet av denne "second opinion" og får anledning til å se på sine diagnoser i et nytt lys. Vi kan like det eller ikke, men det er de diagnosene det er uenighet om som man lærer mest av! 

Hvis praksis med innkalling opphører og pasientene forstår hva det innebærer, vil dette sannsynligvis føre til at kravet om "second opinion" vil måtte komme fra pasientene selv. Snakker vi om et marked for private konsulenttjenester på kveldstid for kjendispatologer?

Patologforeningen bør diskutere hvordan den eksterne kvalitetssikringen av diagnoser skal håndteres hvis OUS nå vil spare på skillingen.

Kommentar ved G. Cecilie Alfsen