Egentlig var det Rudolf Virchow som i 1847 beskrev det brune pigmentet som avleiret seg i celler og vev i områder med stuvning og blødninger, og som først viste at det reagerte med preussisk blått. Preussisk blått, også kalt berlinerblått eller i malerkunsten: parisisk blått, var et av de første syntetiske fargestoffene som dukket opp på 1700 tallet. Fe7(CN)18 var billig og derfor en svært velkommen erstatning for lapis lazuli i oljefargene.
Max Perls var elev av Recklinghausen og Neumann i Königsberg og disputerte der over temaet uremi i 1866. Året etter publiserte han artikkelen " Nachweis von Eisenoxyd in gewissen Pigmenten" (Arch Path Anat 1867; 39:42-48), der han beskrev bruken av berlinerblått ved tilstanden "pachymeningitis hämorrhagica". Gjennom å kombinere syre og berlinerblått i et stabilt forhold kunne man felle ut oksydert jern i vevet. Da berlinerblått er løselig i alkalisk miljø, må kontrastfargen være sur.
I 1874 tiltrådde Perls det første professoratet i patologi i Giessen og bare tre år senere publiserte han sitt mest kjente verk; Lehrbuch der allgemeinen Pathologie. Boken var rikt illustrert og et didaktisk mesterverk for sin tid. Max Perls opplevde ikke selv at boken kom i 2.opplag med enda flere og bedre illustrasjoner. Han døde, som mange av sine kolleger på den tid, av smitte pådratt under utøvelse av yrket. Grunnlaget for vår kunnskap i dag ble lagt av datidens patologer som jobbet uten kjølerom, avtrekk, munnbind eller handsker og med en kunstnerisk åre som illustratører. Professor Max Perls døde som 38 åring, av tyfus.
Vi skylder ham at vi skriver navnet hans korrekt.
Cecilie A.
KIlder: Wikipedia (forsideillustrasjonen er hentet derfra) og Georg Dhom: Geschichte der Histopathologie, Springer 2001. Første opplaget av Perls lærebok kan leses online. 