Den norske patologforening

2011

Når patologen er skurken –



er han ikke en av oss. Og han er sjelden. Etter et riktignok heller overfladisk dykk i norsk kriminallitteratur i sommer, sitter jeg igjen med bare to patologiske mordere. De som ikke tar seg nær av at skurken avsløres, er velkommen til å lese videre. Og alle inviteres til å komme med flere litterære tips!
25. august 2011

Nyere kriminallitteratur og uttallige fjernsynsserier har sørget for å sette patologene på kartet.  Uansett hvor ensidig og skjev fremstillingen er, har det ført til at vi i selskapsverdenen nå møtes med respektfull interesse og kan sole oss i glansen av det et fåtall av oss bedriver på åsted og i obduksjonssalene.  Fra dypet av våre bortgjemte kjellerlokaler er vi hentet opp til laboratorier i glass og stål og obduserer med flagrende øyevipper.  I alle fall på film.  Og selv om vi i litteraturen  fortsatt er omgitt av en umiskjennelig duft  av formalin, er vi som regel de gode hjelpere.

Unntak?
I "Glassdukkene" av Jorun Thørring (Aschehoug 2006) og i "Frels oss fra det onde" av Kjetil Try (Gyldendal 2011) er forbryteren selv  aktør på salen og fører  skalpellen. Trøsten for oss er at de ikke er ekte.  

Skurken hos Thørring er riktignok norsk statsborger, men halvstudert og med falske papirer etter  mange år i Sverige. Etter et intermezzo i hjemlandet som kommunelegevikar i Kåfjord, blir han ”ansatt som patolog i byen”, som er Trondheim.  Fordi forfatteren  Jorun Thørring selv  er gynekolog og kjenner medisinen innenfra, håper vi at det blant de falske papirene også var et vitnemål om spesialiteten  patologi.  Skjønt skurken,  hvis hud og hår ”hadde en underlig stram lukt”, er i hovedsak opptatt med undervisning av medisinstudenter. (Man må anta at avdelingslederen tidlig har skjønt at diagnostikk ikke var hans sterkeste side.)  Patologiavdelingen holder til i fordums lokaler i en underetasje, med lukt av formalin over alt, trange korridorer dekket av glassmontre med ”en nesten uanstendig eksponering av legemets skrøpelighet og livets forgjengelighet” og befolket av patologer som er vegetarianere med  pertentlig orden og mimikkløse ansikter som får en til ”å spekulere på om formalin virket preserverende på mer enn bare døde legemsdeler”.  Den eneste som har et liv utenom avdelingen er laboranten, som til gjengjeld har et kontor så fullt av klatreutstyr at også det er patologisk.

Skurken hos Kjetil Try er både ekte patolog og psykiater, men heldigvis er han utlending. Som tidligere serbisk soldat har også han først vært i Sverige, men senere flyktet til ”ferieparadiset for krigsforbrytere”.  Også han altså med falske papirer. Men der opphører likheten. Forfatter Try, som ved siden av å skrive kriminalbøker  har jobb i reklamebransjen, er mer preget  av  patologens nye image enn sin kollega legen Thørring. Try forkludrer ikke historien med fikseringsvæsker, organer på glass eller scener fra obduksjonssalen, og tar leseren bare med på én  tur  ned i kjølerommet. Hans etterforsker Rolf Lykke har da også  et betydelig bedre inntrykk av patologene enn førstebetjent Alsak Eira har i Thørrings bøker.  På Rettsmedisinsk institutt i Oslo møter man et kvinnedominert miljø med hvitkledde patologer  som ler høyt der de sitter rundt kaffebordet ”innerst i laboratoriet”.  Den gråhårete patologen, som  Lykke  har fulgt i mer enn tyve år og tidligere sett på med mer enn faglig interesse, beskriver skurken som den dyktigste patologen hun har samarbeidet med.  At skurken er liten og blid og ser snill ut, bidrar til å holde ham utenfor mistanke, selv om han gjør sitt beste for å spre usikkerhet rundt fakta og til tross for at gjerningsmannen helt tydelig har disseksjonserfaring.

At patologer sjeldent forbryter seg i moderne kriminallitteratur er vel neppe noe kompliment, men snarere et utttrykk for at vi nå fremstilles som eksperter i alt fra genteknologi til fluelarver, og at plottene ofte ikke går opp uten våre svar. Eller kanskje vi tross nytt image fortsatt er ansett for å være for patologiske? I så tilfelle har Thørring og Try brudt et tabu. Jeg venter nå  i spenning på kriminalhistorien om den kvinnelige patologen som dreper ved rett og slett å stille feilaktig benign diagnose. Skjønt det ville vel være mer en grøsser enn en krim....

PS.
Lyst på mer morbid litteratur i sommervarmen?

Journalist og forfatter Elsebeth Egholm er riktignok ikke norsk, men dansk, og boken ”Liv og legeme” (Politikens forlag 2010) har ingen lege som skurk. Tematikken er likevel høyaktuell for patologer! Etter undertegnedes oppfatning er den også betydelig bedre skrevet enn den mistenkelig like kriminalromanen fra Robin Cook;  ”Foreign body” fra 2008. Plottet avsløres herved ikke. God lesing!

Sommerhilsen fra

G. Cecilie Alfsen, patolog