Den norske patologforening

2011

Kjell Elgjo er død.



I den anledning ønsker Ragna Følling Elgjo å få takke alle som har bidratt med nekrologer og ved begravelse i forbindelse med Kjell Elgjos bortgang. Nekrologen her på nettsiden er skrevet av Ole Didrik Lærum og Ole Petter Clausen.
4. februar 2012
Kjell Magne Elgjo

KJELL MAGNE ELGJO

Kjell Elgjo døde den 9.12 vel 80 år gammel etter et halvt års alvorlig sykdom. Med ham er en framtredende internasjonal forsker og patolog gått bort. Under Kjells oppvekst bodde familien en rekke steder i landet, blant annet i Tvedestrand, Kristiansand, Nesna og tilslutt i Oslo. Faren var lege og arbeidet med tuberkulose, så denne sykdommen fikk Kjell Elgjo nært innpå livet. Det ble imidlertid kreftforskning han kom til å arbeide med i voksen alder. Etter artium studerte han medisin ved Universitetet i Oslo og tok embetseksamen i 1956. På kullet etter ham gikk Ragna Følling, seinere onkolog, og de giftet seg i 1959. Etter turnustjeneste og ett år med indremedisin begynte han med patologi på Rikshospitalet i Oslo. Fra 1965 var han prosektor ved Institutt for patologi, fra 1969 dosent, og fra 1978 professor samme sted. Denne stillingen hadde han til han gikk av med pensjon i 1996.

Elgjos første sjef, professor Leiv Kreyberg, hadde allerede i 1920-årene startet med studier av hvordan kreftframkallende tjære påvirket huden hos mus mens han var kandidat ved Gades Institutt i Bergen under prosektor Magnus Haaland, en grunnlegger av norsk eksperimentell kreftforskning.  Etter at en isolerte kreftframkallende kjemiske stoff i England i 1930-årene, ble det mulig å studere direkte hvordan disse virket på levende celler. Tidlig på 1950-tallet etablertes nye metoder til å studere hvordan celler i kroppen delte seg, slik at en kunne studere hvordan omsetningen av celler skjedde og hvordan det etter hvert oppstod ukontrollert vekst av ondartede celler. Forskere på Rikshospitalet var tidlig ute og tok opp denne forskningsretningen, blant annet Finn Devik, Olav Hilmar Iversen og Arne Evensen. Kjell Elgjo,  Sigvald B. Refsum, Rolf Bjerknes og andre sluttet seg til gruppen, og under ledelse av Olav Hilmar Iversen ble det bygget opp et internasjonalt forskningsmiljø på det som den gangen het Institutt for generell og eksperimentell patologi på Rikshospitalet. Sammen med andre europeiske forskere ble de helt førende innen denne retningen, og en rekke utenlandske forskere kom dit for å lære de nye metodene og for å forske. Kjell Elgjo viste hvordan omsetningen av celler og selve celledelingen forandret seg og økte gradvis i musehuden allerede i de tidligste stadiene av kreftutvikling, og det ble til doktoravhandlingen hans  i 1966.

Sammen med Iversen og andre medarbeidere begynte Elgjo å undersøke hva som regulerte denne celleveksten i huden. Gjennom bruk av ulike mikroskopiske metoder og datasimulering kom de fram til at normale celler delte seg slik at overhuden kunne holde konstant tykkelse fordi celledeling  balanserte mot det daglige celletap. Denne balansen ble opprettholdt ved at de øvre lagene i overhuden skilte ut et hemmende stoff, som bremset celledelingen i vekstlaget nederst. Vi hadde selv gleden av å samarbeide med Kjell Elgjo og Olav Hilmar Iversen i disse årene og ble inspirert til å begynne å forske innen samme område. Etter at den ene av oss (ODL) sammen med biokjemikeren Walter Paukovits i Wien, hadde isolert et lite eggehvitestoff – eller peptid- bestående av fem aminosyrer som bremset celledelingen i stamceller i beinmargen, viste Elgjo og medarbeidere kort tid etter at et tilsvarende peptid hadde samme funksjon i overhuden. Sammen med biokjemikeren Karl Ludvig Reichelt påviste Elgjo i de neste tiårene en rekke liknende substanser som hadde tilsvarende hemmende effekt i andre organer, for eksempel i tykktarmen. Under fellesnavnet chaloner viste disse stoffene seg å delta i lokal regulering av celledeling som var spesifikk for de ulike celletyper. Parallelt med dette påviste amerikanske forskere at det også fantes større proteiner som stimulerte til celledeling, såkalte vekstfaktorer. Balansen mellom tap og nydanning av celler i ulike organer ser derfor ut til å bli opprettholdt gjennom et samspill mellom over hundre slike ulike eggehvitemolekyler (proteiner og peptider). Hver og en av dem kan ha begrenset effekt, men til sammen fører alle disse virkningene til en ganske stabil balanse i organene.

Kjell Elgjo hadde lengre forskningsopphold i Villejuif sør for Paris og ved National Cancer Institute i Bethesda, Maryland, USA, og  han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1985. Videre var han spesialist i patologi og hadde en omfattende erfaring fra diagnostikk i vev fra alle organsystemer. Han hadde spesialekspertise innen mage-tarmkanalens og leverens patologi, og her ga han viktige bidra innen klinisk patologisk forskning. I tillegg holdt han kurs innen disse fagområdene, både for vordende patologer og ved etterutdannelseskurs. Han var en god lærer for utallige kull medisinerstudenter, en inspirerende veileder for patologer under utdanning og for en rekke doktorgradskandidater.

Elgjo var en vennlig, stillferdig og familiekjær person. Ble man nærmere kjent med ham viste han seg kulturelt engasjert med stor sans for musikk og språk, og som et varmt og hjelpsomt menneske. Etter at han gikk av med pensjon fortsatte han sitt forskningsarbeidet, og i flere år utførte han diagnostisk arbeide på Radiumhospitalet og andre sykehus i Osloområdet. Han var faglig aktiv inntil de siste par årene. Han etterlater seg kone og tre barn og flere barnebarn. Ved Kjell Elgjos bortgang har Norge mistet en forsker med et betydelig internasjonalt navn.

 Ole Didrik Lærum                                                                                            Ole Petter F. Clausen