Målbeskrivelse for klinisk farmakologi

Innholdsfortegnelse

I. Beskrivelse av faget
Definisjon
Kvalitetssikring av medisinsk virksomhet i faget
Sikring av nasjonal standard
Spesialitetens funksjon og virkeområde
Fagets plass/nivå i helsetjenesten
Målområdet for spesialiteten

II. Læringsmål for spesialistutdanningen
Generelle mål
Spesielle mål
Kunnskaps- og ferdighetservervelse
Progresjon i kunnskaps- og ferdighetservervelse
Evalueringsformer av kunnskapservervelse
Gjennomføringsplan for utdanningen 

I. Beskrivelse av faget

Definisjon
"Klinisk farmakologi er læren om legemidler og andre kroppsfremmede stoffers skjebne i og virkning på mennesket. Kliniske farmakologer anvender denne viten i optimalisering av legemiddelbehandling og diagnostikk, forebygging og behandling av forgiftninger/misbruk med legemidler og andre kroppsfremmede stoffer".

Kvalitetssikring av medisinsk virksomhet i faget
Klinisk farmakologi er den eneste medisinske hovedspesialitet som har som hovedoppgave å arbeide for en bedre og mer kostnadseffektiv legemiddelbehandling.
En klinisk farmakolog vil med sin kompetanse bidra i kvalitetssikringsarbeid:

a) internt i klinisk farmakologiske enheter med

• legemiddelanalytisk virksomhet
• rådgivning generelt og spesielt

b) i samarbeid med andre medisinske spesialiteter for å bedre kvaliteten på legemiddelbehandlingen med

• informasjon om legemidler og andre kroppsfremmede stoffers virkninger og bivirkninger
• undervisning av andre spesialister, spesielt ved kunnskapsformidling av basal karakter til kliniske spesialister
• klinisk forskning om legemidlers effekter og bivirkninger (bl.a. klinisk legemiddelutprøving),
• etablering av terapiregimer og terapianbefalinger (bl.a. ved arbeid i legemiddelkomiteer og i samarbeid med andre medisinske spesialiteter)
• Det er opprettet kvalitetssikringsutvalg i klinisk farmakologi som arbeider med kriteriefastsetting av kvalitetssikringsarbeid, og hvordan klinisk farmakologi kan bidra i kvalitetssikringen av legemiddelbehandling generelt og spesielt.

Innen den analytiske virksomhet har det særlig vært arbeidet med kriterier for hvordan rusmiddelanalyser bør kvalitetssikres. Det er fremmet anbefaling om dette overfor Dnlf og  Helsetilsynet. Innenfor rådgivning har klinisk farmakologi bl.a. etablert et nært samarbeid med de regionale legemiddelinformasjonssentra (RELIS) om kvalitetssikring og den videre utvikling av virksomheten.

Sikring av nasjonal standard
Det overordnede mål for spesialistutdanningen i klinisk farmakologi er at leger som har gjennomgått utdanningen skal kunne fungere som kliniske farmakologer på sentralsykehusnivå innen hovedfunksjonsområdene angitt under spesialitetens funksjon og virkeområde. Spesialister i klinisk farmakologi skal ha tilstrekkelig oversikt over virkninger og virkningsmekanismer for de registrerte legemidler og enkelte andre kroppsfremmede substanser, samt deres viktigste bivirkninger, interaksjoner og toksisitetspotensiale. Spesialister i klinisk farmakologi skal dessuten ha gode kunnskaper og erfaring i analytisk klinisk farmakologi og administrativ kompetanse som gjør vedkommende i stand til å lede en klinisk farmakologisk virksomhet. Vedkommende skal også ha kjennskap til klinisk farmakologiske tjenester som utføres ved offentlige institusjoner, slik som Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Statens legemiddelverk (SLV), Giftinformasjonen og Kunnskapssenteret.

Spesialitetens funksjon og virkeområde
Definisjon og målsettingene for fagområdet klinisk farmakologi understreker at klinisk farmakologi har betydelige tverrfaglige medisinske oppgaver. Klinisk farmakologi forutsetter derfor generell og spesiell kompetanse innen følgende 6 hovedområder:

A. Rådgivning med hensyn til:
1) seleksjon av legemidler, inkl. evaluering av terapiregimer,
2) effekt- og bivirkningsevaluering, enkeltkasus,
3) legemiddeløkonomi

B. Legemiddelutprøving

C. Legemiddelepidemiologi

D. Analytisk farmakologi med tilhørende tolkning og rådgivning

E. Forskning

F. Undervisning og informasjon


Ad. A Rådgivning med hensyn til;

A1) Seleksjon av legemidler, inkl. evaluering av terapiregimer. Det er til enhver tid registrert flere legemidler med tilnærmet lik virkning og til bruk ved de samme indikasjoner. Ukritisk bruk av legemidler vil ha uheldige farmakoterapeutiske og økonomiske konsekvenser. Et bevisst og systematisert valg av legemidler på grunnlag av fastlagte kriterier, vil lokalt, regionalt og nasjonalt bidra til en bedre og mer kostnadseffektiv farmakoterapi. Regelmessig og systematisk evaluering av behandlingsregimer vil bidra ytterligere til forbedret og kostnadseffektiv farmakoterapi.

En klinisk farmakolog forutsettes eksempelvis å utføre følgende funksjoner på sykehus: Utføre  arbeid ved de regionale legemiddelinformasjonssentre (RELIS), delta i legemiddelkomite; lokalt, sentralt og regionalt, utarbeide og revidere legemiddellister, evaluere og revidere farmakoterapeutiske behandlingsregimer, samt beredskapsmessige akuttlager for legemidler og antidoter. Ved SLV vil en klinisk farmakolog kunne arbeide med registrering og registreringssøknader av legemidler, samt bivirkningsproblematikk og vurdering av klinisk utprøving av legemidler.

A2) Effekt- og bivirkningsevaluering, enkeltkasus
Individuelle forskjeller i terapirespons og bivirkningsutvikling kan ofte være et betydelig medisinsk problem og vil i utredningen ofte kreve et nært samarbeid mellom forskjellige medisinske disipliner. Dette arbeidet utføres primært ved RELIS. Spesielle forholdsregler og vurderinger er aktuelle hos visse pasientgrupper, slik som hos barn, eldre, gravide, ammende, pasienter med organsvikt (f.eks. nedsatt nyre- og leverfunksjon) og som bruker flere legemidler og ved genetisk betinget legemiddelpolymorfisme. Et stort og økende antall spesifikke og potente legemidler kan påvirke pasienters psykomotoriske funksjoner på en slik måte at de kan gjøre den enkelte pasient uskikket til visse gjøremål.

En klinisk farmakolog skal eksempelvis delta i følgende arbeidsoppgaver på sykehus: Regelmessig opprettholde kontakt med kliniske avdelinger, f.eks. i form av aktiv deltakelse i kliniske visitter og på møter. Delta i problemkasus- og bivirkningsutredning. I offentlig sammenheng skal en klinisk farmakolog kunne foreta sakkyndige vurderinger og avgi uttalelser f.eks. i rettslig sammenheng ved utredning av påvirkningsgrad av legemidler/rusmidler i relasjon til lovverk, ovenfor forsikringsinstanser ved mistanke om feilaktig legemiddelbehandling eller i idrettssammenheng ved mistanke om bruk av "doping"-midler.

A3) Legemiddeløkonomi
I de nærmeste årene vil betydningen av riktig seleksjon av legemidler, spesielt mht. finansiering av disse få stadig større betydning. For flere av de nye legemidlene vil man ikke kunne påregne en kostnads-reduksjon for samfunnet. Imidlertid vil det kreves en reduksjon i lidelse og sykdom som bakgrunn for registrering av nye legemidler.

Vurdering og kvantifisering av effekt og sikkerhet (f.eks. endepunkts- og livskvalitetsanalyser o.l.) i forhold til økonomiske vurderinger vil være viktige og prioriterte oppgaver for kliniske farmakologer.

Når det gjelder valg av eldre legemidler, har myndighetene allerede innført forskjellige tiltak (f.eks. referansepriser). Ytterligere tiltak som ledd i besparelse på legemiddelutgifter påregnes. Det vil være viktig at de veivalg som blir gjort, skjer etter råd fra aktuelle kliniske spesialister og kliniske farmakologer. Dette gjelder både på regionalt og nasjonalt nivå.
Ved valg av legemidler på sykehusnivå vil spesielle terapeutiske rutiner i framtiden kunne bli etablert på grunnlag av primærøkonomiske kriterier. Kliniske farmakologer vil i denne prosessen ha en sentral plass ved vurdering og ivaretagelse av de helhetlige og medisinske aspekter.

Ad. B, C. Legemiddelutprøving, legemiddelepidemiologi
Det er til enhver tid et betydelig antall nye legemidler til utprøving på pasienter i og utenfor helseinstitusjoner med det for øye å skaffe faglig dokumentasjon til veie for bl.a. registreringssøknader for legemidler. Sammenliknende effekt/bivirkningsundersøkelser av såvel uregistrerte som registrerte legemidler vil gi resultater som danner grunnlag for valg av bedre legemidler og behandlingsregimer. Utarbeidelse av lokale, regionale og nasjonale forbruksstatistikker for legemidler, enkeltvis, gruppevis eller totalt, kan være viktige korrektiver for den gjeldende farmakoterapeutiske praksis.

En klinisk farmakolog forutsettes eksempelvis å kunne delta i arbeidsoppgaver på sykehus, i farmasøytisk industri, og ved SLV som gjelder planlegging, gjennomføring og tolkning av kliniske utprøvinger og undersøkelser av legemidler på pasienter i helseinstitusjoner og i allmennpraksis. En klinisk farmakolog vil også ha viktige arbeidsoppgaver ved oppfølgingsarbeid og undersøkelser etter at legemidler er kommet i allmenn bruk.

Ad. D Analytisk farmakologi med tilhørende tolkning
Legemiddelanalyser som ledd i terapikontroll har bidratt til å bedre farmakoterapien for en rekke legemidler, f.eks. antiepileptika, antiarrytmika, digitalis glykosider, teofyllin, aminoglykosider, litium, antidepressiva og andre psykofarmaka, cytostatika og immunosuppressiva. Også i fremtiden vil legemiddelanalyser i terapikontrollsammenheng ha stor betydning; spesielt viktig vil det være for legemidler med liten terapeutisk bredde, og hos pasienter med kompliserende forhold, slik som f.eks. genetisk betinget legemiddelpolymorfisme, aldersvariasjon, graviditet, enkelte organsykdommer og ved samtidig bruk av flere legemidler evt. rusmidler.
Også ved misbruk av legemidler og andre substanser i forskjellig sammenheng, f.eks. rusmiddelmisbruk og "doping" i idrettssammenheng, er kvalitative og kvantitative målinger i biologisk materiale viktig, både i diagnostikk og behandlingsmessig sammenheng. Også i relasjon til lovverk, f.eks. veitrafikklov og straffelov vil påvisning og kvantifisering av legemidler/ rusmidler i biologisk materiale, med tilhørende tolkning og rådgivning, være viktig. Behovet for slike tjenester synes å øke i omfang.

Ved akutte intoksikasjoner, selvpåførte og aksidentelle, er identifisering av stoffer med påfølgende blodkonsentrasjonsbestemmelse av betydning. Flere pasienter dør av forgiftninger utenfor sykehus enn i sykehus. Dødeligheten hos innlagte pasienter med akutte intoksikasjoner har økt ved noen sykehus. Identifikasjon av legemidler og enkelte andre substanser i biologisk materiale, korrekt generell behandling, aktiv fjernelse av substanser etter farmakologiske prinsipper og bruk av spesifikke antidoter, vil bidra til å bedre prognosen samt forkorte liggetiden for den enkelte pasient på sykehuset. Også ved andre intoksikasjoner, subakutte og kroniske, vil påvisning av kroppsfremmede substanser være viktig.

Kompleksiteten i analytisk farmakologi, biotransformasjon og virkning av legemidler og andre substanser, krever inngående kunnskaper, så vel analytisk som fortolkningsmessig, det være seg i forbindelse med terapikontroll, misbruk eller intoksikasjoner. Det er derfor viktig at analyser av legemidler og andre stoffer underkastes streng kvalitetskontroll og at de analytiske data ikke løsrives fra kunnskaper i farmakologi, toksikologi og misbruksproblematikk. Bruk av metoder med lav spesifisitet kan føre til alvorlige problemer.

En klinisk farmakolog forutsettes således å inneha kompetanse slik at han eksempelvis kan utøve en forsvarlig virksomhet på sykehus, i rettslig sammenheng og i samfunnet forøvrig innenfor områdene terapikontroll, legemiddelintoksikasjoner, rusmiddel- og legemiddelmisbruk.

Ad. E Forskning
Den utstrakte bruk av legemidler og andre kroppsfremmede substanser, den betydelige individuelle variasjon i respons på standarddosering, samt misbrukspotensialer for en rekke substanser, tilsier at forskning innen klinisk farmakologi må ha en sentral plass. Forskningsoppgaver innen klinisk farmakologi vil eksempelvis omfatte: Epidemiologiske studier av forbruk, bivirkninger, forgiftninger og misbruk, klinisk utprøving av legemidler,utvikling og evaluering av analysemetoder for såvel nye som "gamle" legemidler, etablering av referanseområder og forskning på rusmiddelavhengighet. Det vil være viktig å studere årsaker til individuelle variasjoner i legemiddelrespons, bl.a. som følge av farmakokinetiske og farmakodynamiske variasjoner hos friske og syke personer, samt forskjellige kjønn og aldersgrupper.

Ad. F Undervisning og informasjon
For å kunne foreta et adekvat valg av legemidler til bruk i behandling, i allmennpraksis eller i spesialisert klinisk virksomhet, kreves kunnskaper i klinisk farmakologi. Undervisningen i klinisk farmakologi må derfor gis både under hoved- og i etterutdanning til flere typer helsepersonell.

En klinisk farmakolog skal derfor kunne undervise studenter (leger, sykepleiere, og annet helsepersonell), planlegge og gjennomføre organisert etterutdanning i form av kurs og forelesninger for leger, farmasøyter, sykepleiere og annet helsepersonell og informere om legemidler og andre substanser i form av å arrangere terapikonferanser og regelmessig utgi bulletiner om farmakoterapi, bivirkninger og nyutviklinger innen fagområdet.

Fagets plass/nivå i helsetjenesten

1. Fagets plass i helsetjenesten
Spesialiteten klinisk farmakologi har tre hovedkomponenter; én samfunnsmedisinsk, én laboratoriemedisinsk og én klinisk medisinsk. Klinisk farmakologi har også viktige oppgaver knyttet til primærhelsetjenesten og til forebyggende virksomhet. Sentralt i dette arbeidet står ønsket om en bedret farmakoterapi med det for øye å redusere bivirkningene og bedre den enkelte pasients legemiddelbehandling. Klinisk farmakologi har også viktige oppgaver knyttet til forebygging av rusmiddelmisbruk og suicidalproblematikk.

2. Målområdet for spesialiteten
Klinisk farmakologi har betydelige medisinske tverrfaglige oppgaver og samarbeider i stor utstrekning med kliniske spesialister, slik som f.eks. indremedisin, anestesiologi, onkologi, nevrologi, psykiatri og allmennmedisin. Den klinisk farmakologiske virksomhet har sin naturlige plass innen sykehusvesenet, og det er opprettet kliniske farmakologiske avdelinger/seksjoner ved samtlige 5 regionsykehus, ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt og Diakonhjemmets sykehus. Klinisk farmakologiske enheter bør også etableres på de fleste større sentralsykehusene og ved psykiatriske institusjoner. Av annen virksomhet der klinisk farmakologisk kompetanse bør etableres, kan nevnes: SLV, Giftinformasjonen, Kunnskapssenteret og innen farmasøytisk industri.

3. Forebyggende arbeid
Uhensiktsmessig bruk av legemidler belaster helsevesenet og påfører samfunnet store økonomiske konsekvenser.
Av de forhold som særlig er problematiske er:

• Legemiddelbivirkninger
• Legemiddelforgiftninger (aksidentelle og i suicidal hensikt)
• Misbruk av legemidler og rusmidler
• Polyfarmasi.

Spesialiteten klinisk farmakologi har som en av sine viktigste oppgaver å bidra til å redusere de negative sider ved legemiddelbruk. Kliniske farmakologer vil være viktige samarbeidspartnere, og i mange sammenhenger en av hovedbidragsyterne til å drive forebyggende arbeid med henblikk på å redusere farmakoterapiens "skadevirkninger". En økt innsats på dette området vil kunne bidra til betydelige økonomiske kostnadsbesparelser for samfunnet.


II Læringsmål for spesialistutdanningen i klinisk farmakologi

Generelle læringsmål
Det kreves at den som vil bli klinisk farmakolog må:

• tilegne seg en betydelig mengde teoretisk kunnskap
• lære seg ferdigheter innen analytisk virksomhet
• kunne kombinere teoretisk kunnskap med praktiske problemstillinger rettet mot de arbeidsoppgaver den kliniske farmakolog skal utføre.
• utvikle holdninger og kunnskaper som gjør det mulig å ta tilstrekkelige teoretiske og praktiske hensyn til den enkelte pasients egenart, helsemessige og samfunnsmessige problemstillinger, samt gjøre det mulig å utvikle et effektivt og tillitsfullt tverrfaglig samarbeid mellom leger, sykepleiere og helsepersonell forøvrig.

Spesifikke læringsmål
Etter gjennomgått utdanning skal den kliniske farmakolog ha ervervet tilstrekkelig kunnskap innen:

a) Generell, basal og klinisk farmakologi
b) Anvendt klinisk farmakologi

Ad a) Generell basal og klinisk farmakologi
Den teoretiske kunnskapstilegnelsen skal ha som siktemål at spesialister i klinisk farmakologi skal ha kjennskap til, og kunne forklare

• generell farmakologi med oversikt over virkninger og virkningsmekanismer for registrerte legemidler og enkelte andre substanser, samt ha kunnskap om deres viktigste bivirkninger, interaksjoner og toksisitetspotensiale,
• prinsipper innen farmakodynamikk og farmakokinetikk
• årsaker til individuelle variasjoner i responsen på legemidler og andre kroppsfremmede substanser ved lik dosering,
• hvordan fysiologiske/patofysiologiske endringer kan påvirke legemidlers farmakokinetikk og farmakodynamikk,
• analysemetoder og metodeutvikling for legemidler og andre kroppsfremmede stoffer i biologisk materiale,
• klinisk utprøving av legemidler,
• statistikk,
• legemidler og andre kroppsfremmede stoffers forhold til generelle bestemmelser om forskrivning og håndtering samt relasjoner til lovverk,
• rettstoksikologiske forhold knyttet til bruk og misbruk av legale og illegale substanser
• medisinsk forskningsetikk.

Ad b) Anvendt klinisk farmakologi
Kandidaten skal trenes til å anvende sin basale kunnskap slik at han/hun i sitt arbeid som spesialist kan anvende denne i forbindelse med:

• legemiddelanalyser med tilhørende tolkning,
• individualisert og generell farmakoterapi,
• legemiddelepidemiologi og økonomi, f.eks. gjennom arbeid i legemiddelkomité,
• klinisk legemiddelutprøving,
• bivirkningsevaluering og utredning,
• legemiddelintoksikasjoner,
• legemiddel- og narkotikamisbruk,
• rettstoksikologiske vurderinger,
• aldersbetingede aspekter, spesielt rettet mot pediatriske og geriatriske forhold,
• legemiddelinformasjon inklusive tilrettelegging og gjennomføring av terapikonferanser,
• tilrettelegge og gjennomføre relevante forskningsoppgaver,
• tilrettelegge og gjennomføre undervisningsopplegg for studenter og i forbindelse med videreutdanning av helsepersonell,
• gjennom forskning og annen trening i vitenskapelig tenkning tilegne seg en saklig, kritisk holdning til klinisk dokumentasjon av terapeutiske virkninger og andre effekter.

Kunnskaps- og ferdighetservervelse
Utdanning i klinisk farmakologi forutsettes å vare det yrkesaktive livet ut. En viktig målsetting med spesialistutdanningen er derfor at kandidaten skal lære seg gode og effektive studieteknikker. Kandidaten må selv bære ansvaret for tilstrekkelig kunnskapservervelse, men det påhviler ledelsen ved utdanningsinstitusjonen et stort ansvar i form av tilretteleggelse og veiledning ved gjennomføringen av denne kunnskapservervelse. Det vil derfor kreves at det regelmessig i utdanningsinstitusjonen avholdes møter og kollokvier der det særlig tas hensyn til utdanning av kandidater i klinisk farmakologi. Kandidaten skal rettledes i valg av lærebøker og valg av tidsskrifter. Han skal også regelmessig gis muligheter til å foreta vurderinger av den litteraturen han har gjennomgått.
På landsbasis må det regelmessig arrangeres kurs som er obligatoriske og som gjennomgår de viktigste prinsipper innen basal og klinisk farmakologi, samt kurs med muligheter for fordypning.

Progresjon i kunnskaps- og ferdighetservervelse
Ved tilsetting av kandidater i utdanningsstilling skal kandidaten gjøres kjent med hvilke utdanningsprogram som venter og hvilke forpliktelser som påhviler han/henne. Kandidaten skal så tidlig som mulig stimuleres til å starte sin egen kunnskapservervelse og avdelingsledelsen har ansvar for at kandidaten trekkes med i de forannevnte praktiske gjøremål på en slik måte at det gradvis utvikles evner for selvstendig arbeid samt evner for tverrfaglig samarbeid.

Evalueringsformer av kunnskaps- og ferdighetservervelse

Kandidaten
For kandidaten må det utarbeides evalueringsformer for undervisningstilbud og kunnskapservervelse. Det må føres skriftlige fortegnelser over hvilke praktiske og teoretiske oppgaver og hvilke obligatoriske kurs og evt. fordypningskurs kandidaten har deltatt i. Det bør på sikt utarbeides retningslinjer for eksamensformer som kan dokumentere at kandidaten har oppnådd adekvat kunnskapsnivå.

Utdanningsinstitusjonen
Det må regelmessig foretas evaluering av de godkjente utdanningsinstitusjoners aktiviteter slik at kandidaten er sikker på at den utdanningen og praksis som gis ved institusjonen, er i overensstemmelse med intensjonene i utdanningsprogrammet.

Gjennomføringsplan for utdanningen
De formelle krav til spesialistutdanningen i klinisk farmakologi er angitt i Årbok for Den norske Lægeforening.

Generelt
Utdanningen av spesialister i klinisk farmakologi må ha som mål å sikre, så langt det lar seg gjøre, at enhver som gis spesialistgodkjenning i klinisk farmakologi skal ha tilstrekkelige teoretiske kunnskaper, praktiske ferdigheter og holdninger som gjør legen skikket til å fungere som spesialist i klinisk farmakologi i overordnet stilling eller tilsvarende i eller utenfor sykehus.

Hovedutdanningen
Målet med hovedutdanningen i klinisk farmakologi er å gi kandidaten generell og spesiell kompetanse, samt kunnskap innen de hovedområdene som er angitt under avsnittet "Fagets virkeområde og funksjon", og nærmere presisert under "Spesifikke læringsmål".
I henhold til legeforeningens bestemmelser skal det ved hver utdanningsinstitusjon være et utdanningsutvalg, et undervisningsprogram for avdelingen og en individuell utdanningsplan for den enkelte kandidat.

Utdanningskandidaten skal ha en veileder som bistår kandidaten i å få gjennomført utdanningsplanen, og det skal legges opp til et internundervisningsopplegg på minimum 2 timer pr. uke.

Utdanningskandidatenes tjenesteplan legges opp på en slik måte at kandidaten får tid til:

• praktiske kunnskaps- og ferdighetservervelser
• teoretisk kunnskapservervelse
• forskning
• undervisning av studenter
• deltakelse i samarbeid med andre spesialiteter og erfaring i arbeid med utredning og informasjon om legemidler.

Nye utdanningskandidater bør i den første tiden av tjenesten delta i avdelingens generelle arbeidsoppgaver sammen med godkjent spesialist i klinisk farmakologi og/eller kompetent personale i avdelingen som kan gi en tilfredsstillende opplæring og innføring i avdelingens arbeid. Senere bør utdanningskandidaten regelmessig og i tilstrekkelig omfang delta i avdelingens rutinepregede oppgaver. Det bør tilstrebes en regularitet slik at tjenesteplanen gir rom for samtlige av de ovennevnte oppgaver.

Veiledning
God medisinsk spesialistutdanning er et viktig grunnlag for god medisinsk praksis. Kvalitetssikring av spesialistutdanningen på alle nivå er derfor en sentral oppgave og tar utgangspunkt i aksepterte standarder og læringsmål.

Ved hjelp av målbeskrivelsen for spesialistutdanningen, forsøker man å gi en standard for spesialistutdanningens innhold og mål.

For at målbeskrivelsens intensjoner skal kunne etterleves, er det av stor viktighet at de enkelte utdanningsinstitusjoner utarbeider generelle og individuelle utdanningsplaner. For å sikre at de ferdige spesialistene holder de mål som er satt for forsvarlig klinisk farmakologisk spesialistvirksomhet, påhviler det den enkelte kandidats veileder et stort ansvar. Enhver kandidat skal ved tjenestens påbegynnelse få utpekt en veileder. Veileder skal påse at det utarbeides individuell utdanningsplan for kandidaten. Veileder skal under oppfølging av kandidaten være tilgjengelig på en slik måte at han/hun løpende er orientert om hvordan kandidatens utdanningsprogram er i forhold til utdanningsplanen. Videre skal veileder, såvel i møter mellom veileder og kandidat, som i forbindelse med mer avdelingsvis arbeid og utadrettet virksomhet, påse at kandidaten erverver seg de nødvendige kunnskaper, ferdigheter og holdninger som en spesialist i klinisk farmakologi bør ha.

Internundervisning
I kandidatens tjenesteplan skal det inngå minimum 2 timer internundervisning pr. uke.

Internundervisningen bør inneholde:
a) Fagkollokvier.
På disse undervisningsmøtene bør det være en planmessig gjennomgang av kjernepensum. Eksempelvis kan man på disse møtene gjennomgå relevante lærebøker, evt. kapitler fra disse.
I den første fasen av utdanningsperioden bør de generelle forhold til farmakokinetikk og farmakodynamikk gjennomgås. Senere bør de enkelte legemidler gjennomgås.

b) Litteraturmøter/problemkasusmøter.
Hensikten med disse møtene er at kandidaten skal få trening i å vurdere vitenskapelige artikler samt utrede, gjerne tverrfaglige problemkasus.

Kursutdanning
Det må legges opp en tjenesteplan slik at utdanningskandidaten får anledning til å delta på et tilstrekkelig antall kurs. Kandidaten er pålagt å delta på de obligatoriske kursene. Hensikten med disse kursene er å gi kunnskap om hovedelementene i spesialiteten. De obligatoriske kurs er lagt opp med en avsluttende skriftlig prøve der det gis karakterene bestått/ikke bestått. For at kursene skal kunne godkjennes som ledd i spesialistutdanningen, må kandidaten dokumentere gjennomgåtte kurs med karakteren bestått.

Hensikten med de obligatoriske kursene, med krav om bestått kursprøve, er å sikre seg at kandidaten har de nødvendige teoretiske minimumskunnskapene.

Sideutdanning
Klinisk farmakologi har betydelige tverrfaglige medisinske oppgaver. Det samarbeides i stor utstrekning med andre kliniske spesialiteter, slik som f.eks. indremedisin, anestesiologi, onkologi, nevrologi, pediatri, psykiatri og allmennmedisin.

Det er derfor av overordnet stor betydning at det i spesialistutdanningen inngår krav om klinisk tjeneste slik at spesialisten i klinisk farmakologi har en viss kompetanse innen klinisk virksomhet. Ved valg av sideutdanning er det derfor viktig at kandidaten velger kliniske fag der farmakoterapi har en sentral plass i behandlingsopplegget. Det anses som en fordel dersom sideutdanningen tas henimot slutten av eller etter avtjent hovedutdanning.